Lillelund hadde handels- og bankutdannelse. Ved Tysklandsangrep på Danmark arbeidet han for et amerikansk firma i København.[2] I aprildagene 1940 ble han arrestert etter å ha kommet i klammeri med tyske okkupasjonssoldater, men ble raskt satt fri.[3]
Han kom med i motstandsarbeid og forsøkte seg på sabotasjevirksomhet.[2] I 1942 kom han i kontakt med Carl Munck og Josef Søndergaard. Sammen utga de en illegal avis for gruppen De Frie Danske.[3] I 1943 skiftet gruppen navn til Holger Danske, og etter at gruppen fikk forsyninger av sprengstoff fra britene, ble Lillelund engasjert i sabotasjearbeid.[2] Fra april–mai til september ble det gjenomført omkring 30 sabotasjeaksjoner. Lillelund var med på noen av disse som vaktmann. En slik aksjon var sprengningen av Forum-hallen på Frederiksberg den 24. august 1943.[3]
Etter denne aksjonen tok de fleste av sabotasjegruppens medlemmer seg til Sverige. Lillelund mistet også kontakt med de som drev mottak av britiske fallskjermdropp. Lillelund bidro til å gjenoppbygge Holger Danske, som til slutt omfattet fem undergrupper.[3] Sabotasjevirksomheten kunne dermed gjenopptas og Lillelund bidro i arbeidet med organisering og planlegging.[3]
Lillelund ble i desember 1943 angitt av Hedvig Delbo. Han ble forsøkt arrestert, men unnslapp. Forsøket hans på å likvidere Delbo mislykkes.[3] Han tok seg så til Sverige, der han ble leder for sekretariatet i Kontaktudvalget.[3]
I juni 1944 vendte Lillelund tilbake til Danmark for å reorganisere Holger Danske, som i hans fravær hadde nærmet seg partiet Dansk Samling. Lillelund ønsket en uavhengig organisasjon og Holger Danske gikk sammen med organisasjonen Ringen ledet av Frode Jakobsen.[3]
Etter et nytt opphold i Sverige kom Lillelund i august igjen tilbake til Danmark. Flemming B. Muus ba ham om å organisere sabotasjegrupper i Jylland.[3] Dette medførte omkring 50 sabotasjeaksjoner.[2] Sabotasjegruppene ble forsterket med agenter fra det britiske SOE.[3] Lillelund samarbeidet med Anton Toldstrup, men kom i konflikt med Vagn Bennike, og måtte mot utgangen av 1944 igjen ta seg til Sverige. Der engasjerte han seg på nytt i Kontaktudvalget.[2]
^Stevnsborg, Lars: Kongeriget Danmarks ordener, medaljer og hederstegn. Kongeriget Islands ordener og medaljer, Odense Universitetsforlag, 2005, s. 543.
