Jens Christian Spidberg (født 8. desember1684 i Skiptvet, død 4. april1762 i Kristiansand) var en norsk geistlig, historiker og naturforsker. Han var sønn av sogneprest Anders Lauritsen Spidberg, og tok teologisk eksamen i København i 1708. Etternavnet er en avledet form av Spydeberg, hvor han vokste opp. Han vant størst ry som naturforsker, særlig som forsker av nordlyset. Teologisk var han relativt konservativ med noe pietistisk inspirasjon, og nådde sitt høydepunkt som geistlig som biskop av Agder bispedømme i 1759.
Studier og karriere
Spidberg vokste opp i Spydeberg og fikk undervisning av faren, som var stedets sogneprest. Studiene i København var effektive og allerede 24 år gammel avla han teologisk embetseksamen, og fortsatte studiene i to år til. Deretter tok han kapellantjeneste i Spydeberg, og ble i 1711 feltprest for de norske styrkene i Bohuslän, stasjonert i Tanum prestegjeld sør for Strømstad. Etter endt tjeneste studerte han noen år ved Universität Kiel i Tyskland, og ved Universitetet i Groningen i Nederland. I Groningen fikk han publisert en avhandling om vindens årsak og opprinnelse. Dette er det aller første bidraget fra an nordmann til meteorologi som vitenskap.[2]
Tilbake i København gikk han inn i tjeneste som skipsprest på den dansk-norske marines flaggskip Elephanten, og tok magistergraden i 1722. Deretter ble han prost i Kristiansand prosti og Mandal prosti. Han delte tidens gryende interesse for fattigsaken, og var delaktig i opprettelsen av fattigskole og fattigvesen i Kristiansand. Han giftet seg med den lokale kjøpmannsdatteren Birgitte Topdal, som døde bare 36 år gammel, og flere av barnene deres døde også unge.[3]
Spidberg reiste i Nord-Norge og studerte spesielt nordlyset, med en avhandling om dette fenomenet i 1724. Som prost og senere biskop i Kristiansand drev han samtidig svært aktive naturstudier, og ble medlem av Det københavnske (videnskabers) selskab i 1756. Hans naturvitenskapelige bibliotek og samling var rikholdig, og etter en total utradering av samlingen ved bybrannen i 1734 bygde han opp nye samlinger. Hans egne manuskripter om Kristiansands historie gikk derimot tapt for alltid i brannen.
Vitenskapelige arbeider
Spidbergs avhandling om nordlyset regnes som en av de aller første vitenskapelige og empirisk baserte studier man har av nordlys. Men han skrev også om malstrømmen i Lofoten (Moskenesstraumen), og om jordskjelv, foruten å utføre kartografiske arbeider. I avhandlingen om jordskjelv fra 1758 beskrev han en rekke jordskjelv i Norge og utlandet, og ga en utførlig beretning om det store jordskjelvet og tsunamien i Holsfjorden i Sylling i Buskerud den 1. november 1755. Han beskrev også tsunamier fra Femunden, Kristiansand, Stavanger og Sverige. Jens Christian Spidberg berørte her også årsakene til jordskjelv, og årsakene til vulkansk aktivitet.
Spidberg var teologisk konservativ, og forfektet synet om at Gud skapte jorden på 7 dager. Men mange fenomen han observerte, tydet på at Jorden var eldre enn hva Bibelen impliserte. I rapporten om jordskjelvet i Holsfjorden nevnes ikke Gud i det hele tatt, han forfattet en saklig og nøktern rapport, og i takt med tidens teorier mente også Spidberg at vulkanisme skyldtes gasser i jordens indre som tok fyr, og dette synet mente man ble styrket av det faktum at vulkaner i samme område ofte hadde utbrudd samtidig:
«At disse brændende Bierge haver nu i saa mange 100 Aar mærkeligen udhuulet Jorden, og derudi giort saa mange Huler, cavernas, cryptas, canaler, Gange og Aabninger fra det eene Ild-Bierg til det andet, er let at bevise af den correspondence, det ene brændende Bierg haver med det andet, saa at naar det ene brænder og med Hæftighed udkaster Ild, Steen og Aske, skeer det og fast paa samme Tiid med de andre nærmeste Ild-Bierge».[4]
Jordskjelvet og tsunamien ble også beskrevet av Jens Essendrop.
Som historiker befattet han seg med runeinnskrifter, byhistorie, og utga Johan Ramus' norske kongehistorie etter Ramus' død.
Bibliografi
Spidberg utga følgende skrifter som er kjent i ettertiden:
De causa & origine ventorum (Om vindens årsak og opprinnelse), Groningen, Nederland (ca. 1716)
Johan Ramus: Norriges Kongers Historie, København (1719)
Historische Demonstration und Anmerckung über die Eigenschaften und Ursachen des so genandten Nord-Lichts (Historisk demonstrasjon og anmerkning om det såkalte Nordlys' egenskaper og årsaker), Halle, Tyskland (1724)
Beretning om Nord-Lys, i Lærde Efterretninger, København (1738), side 116–118
Beretning om Jordskælvet ved Christianssand d. 7. Febr. 1745, i Svenska Vetenskapsacademiens handlingar Nr 8, Stockholm (1747), side 233–234, samt i Skrifter, som udi det Kiøbenhavnske Selskab af Lærdoms og Videnskabers Elskere ere fremlagte og oplæste i Aarene 1755, 1756, 1757 og 1758.
Historisk og physisk Relation om det mærkværdige Jordskielv i Norge, Lisabon og andre Stæder den 1 Novembr. 1755, i Det københavnske Selskabs Skrifter Nr 7, København (1758), side 101–112
Dissertatio inauguralis de spiritu Dei aqvis incubante, doktoravhandling, København (1760)
Utredning om runeinnskriften fra Romsdal (Ms. 4° 196), Det Kongelige Norske Videnskabsselskabs håndskriftsamling, Trondheim (1734)
Veyviser til Himelen, manuskript (Ms. 8° 32), NBOs håndskriftsamling
