Jean Victor Marie Moreau (født 14. februar1763, død 2. september1813) var en fransk offiser og general. Moreau hjalp Napoléon Bonaparte til makten, men ble senere en motstander av Bonaparte og Moreau flyktet til USA. Under den sjette koalisjonskrigen mot Frankrike under Napoléon Bonaparte ble Moreau invitert til Russland for å bidra som rådgiver for tsar Aleksander I og ble dødelig såret i slaget ved Dresden i august 1813.
Unge år
Moreau ble født i Morlaix i Bretagne. Hans far var en suksessfull advokat og i stedet for å la Moreau gå inn i den franske arméen, insisterte han på at sønnen skulle studere jus ved Universitetet i Rennes. Unge Moreau hadde ingen stor interesse for jus, men trivdes i det frie studentlivet. I stedet for å avlegge eksamen så fortsatte han å bo med studentene som en helt og leder og dannet en slags milits, som han selv kommanderte. Da den franske revolusjonen brøt ut i 1789 kommanderte han studentene i de daglige tumultene som fant sted i Rennes mellom de lokale styresmaktene og befolkningen.[3]
Tidlig militær erfaring
Moreau i 1792 som oberstløytnant for frivillige fra Ille-et-Vilaine
I 1791 ble Moreau valgt til oberstløytnant for de frivillige fra Ille-et-Vilaine. Med dem tjenestegjorde han under general Charles François Dumouriez. I 1793 ble han, grunnet egen fremtreden og hans bataljons gode disiplin, forfremmet til brigadegeneral. Lazare Carnot forfremmet Moreau til divisjonsgeneral (fransk général de division) tidlig i 1794 og ga han kommando over høyre ving av arméen under Jean-Charles Pichegru i Grevskapet Flandern.[3]
Den franske seieren i slaget ved Tourcoing i 1794 gjorde Moreau berømt som militær leder og i 1795 fikk han kommando over Rhin- og Moselarméen (fransk: Armée de Rhin-et-Moselle), med den krysset han Rhinen og trengte inn i Tyskland. I begynnelsen hadde hans styrker stor suksess, vant flere seire og nådde elven Isar, men etterhvert måtte han trekke seg tilbake for angrep fra erkehertug Karl av Østerrike. Utførelsen av retretten ble imidlertid anerkjent og førte til at hans renommé ble styrket.[3]
Intriger
Moreau på hest under slaget ved Hohenlinden
Malt av: Henri Frédéric Schopin
Etter utstrakte problemer grunnet manglende penger og materiell krysset han i 1797 igjen Rhinen, men hans fremstøt ble stoppet ved inngåelsen av fredsavtalen i Leoben mellom Bonaparte og østerrikerne. På denne tiden fant han forrædersk korrespondanse mellom hans gamle kamerat og kommandant Charles Pichegru og den rojalistiske flyktningen prinsen av Condé. Moreau hadde tidligere forsvart Pichegru mot anklager om manglende lojalitet og ved å avsløre sitt funn har han i ettertid blitt mistenkt for i det minste å delvis ha samvirket med Pichegru. For sent for å renvaske seg selv sendte han brevene til Paris og utstedte en proklamasjon til sine styrker hvor han tok avstand fra Pichegru som en forræder.[3]
Moreau ble avskjediget og ble ikke tatt inn igjen før i 1799 hvor Bonapartes fravær i Egypt og den seierrike fremrykkingen til den russiske generalen Aleksandr Suvorov gjorde det nødvendig å ha en erfaren general i Italia. Moreau var lite suksessfull som kommandant for Italia-arméen (fransk: Armée d'Italie), sammen med sin etterfølger general Barthelemy Catherine Joubert tapte han slaget om Barthelemy Catherine Joubert mot en østerriksk-russisk styrke. Joubert ble drept i slaget og Moreau foretok en retrett med styrken til Genova, hvor han overga kommando til general Jean-Étienne Championnet. Da Bonaparte returnerte fra felttoget i Egypt og Syria møtte han Moreau i Paris. Moreau var svært misfornøyd med Direktoriet (den franske revolusjonære presidentskapet), både som general og som republikaner og Bonaparte fikk hans støtte ved 18 brumaire-kuppet, hvor Moreau ledet styrken som holdt to av direktoriets medlemmer fanget i Palais du Luxembourg.[3]
Napoléon Bonaparte belønnet Moreau med ny kommando over Rhinarméen, med den presset Moreau de østerrikske styrkene tilbake fra Rhinen til Isar. Tilbake i Paris etter felttoget giftet han seg med Hulot d'Osery, venninne av Joséphine de Beauharnais. Hulot d'Osery var en ambisiøs kvinne som fikk fullt herredømme over han. Ved slaget ved Hohenlinden i Bayern 3. desember 1800 vant han en knusende seier over en tallmessig større styrke østerrikske og bayerske tropper, seieren ledet til den andre koalisjonens nederlag og fredstraktaten i Lunéville. Etter seieren slo Moreau seg ned for å nyte fruktene av sine felttog, mens hans hustru hadde kontakt med mange av de som var misfornøyd med Napoléon Bonapartes opphøyde stilling etter statskuppet. Denne «Club Moreau» irriterte Napoléon og oppmuntret rojalistene. Moreau var åpen for å bli militær diktator for å gjeninnføre republikken, men stilte seg avvisende til at Bourbonerne ved Ludvig XVIII igjen kom til makten. Alt dette var kjent for Napoléon, som beordret konspiratørene arrestert.[3]
Fordømmelsen av Moreau ble kun sikret ved stort press fra Napoléon Bonaparte mot dommerne og etter den var kunngjort behandlet førstekonsulen han med et skinn av velvilje ved å endre fengselsdommen til forvisning. I 1804 reiste Moreau gjennom Spania til USA.[3]
Eksil i USA
Sammen med sin hustru ankom general Moreau New York City i august 1805. Han ble entusiastisk mottatt, men avslo alle tilbud om militære stillinger, han reiste en tid rundt i landet og bosatte seg så i 1806 i New Jersey, hvor han kjøpte en villa ved elven Delaware, noen amerikanske miles fra Trenton.
Moreau bodde der til 1813 og delte tiden med fisking, jakt og sosialt samvær. Stedet ble et senter for alle slags personer som hadde gått i politisk eksil og representanter for fremmede makter forsøkte å få han til å bidra i kampen mot Napoléon Bonaparte. Ved utbruddet av 1812-krigen ble han av USAs president James Madison tilbudt kommandoen over USAs styrker. Moreau var først villig til å akseptere, men etter å ha hørt nyhetene om ødeleggelsen av La grande armée i Russland, bestemte han seg for å returnere til Europa.[3][4]
Rådgiver for den sjette koalisjonen og død
Utsnitt av bildet «General Moreaus død»
Malt av: Auguste Couder
Sannsynligvis etter påvirkning fra sin hustru returnerte Moreau til Europa og begynte å forhandle med en gammel venn fra gruppen av republikanske intrigemakere: den forhenværende marskalken Jean Baptiste Bernadotte, da kronprins Karl Johan av Sverige. Sammen med den russiske tsaren Aleksander I, prøysserne og østerrikerne og med britisk støtte var de igang med et felttog mot Napoléon Bonaparte. Moreau som ønsket Napoléon avsatt og etableringen av en republikansk regjering ga råd til den russiske militære ledelsen om hvordan Frankrike under Napoléon best kunne beseires.
Under slaget ved Dresden den 27. august 1813 ble Moreau dødelig såret under en samtale med tsaren og han døde den 2. september i Louny, Østerrike (dagens Tsjekkia. Han ble gravlagt i den katolske sankt Katarinas kirke i St. Petersburg. Hans hustru fikk en pensjon fra tsaren og Moreau ble posthumt gitt graden marskalk av Frankrike av kong Louis XVIII, mens bonapartistene snakket om hans frafall og sammenlignet han med Dumouriez og Pichegru.[3]
Moreaus berømmelse som general står høyt, selv om han ikke nådde Napoléon Bonapartes nivå. Hans kombinasjoner var gode og detaljerte og han beholdt roen under press. Moreau var en oppriktig republikaner, på tross av at hans far ble giljotinert under Skrekkveldet. Hans siste ord var: «Vær rolig gentlemen; dette er min skjebne» (fransk: «Soyez tranquilles, messieurs; c'est mon sort») antyder at han ikke beklaget å bli fjernet fra sin tvetydige stilling som en general i kamp mot sitt eget land.[3]
Referanser
^ The Peerage person ID p39650.htm#i396493, besøkt 7. august 2020[Hentet fra Wikidata]
.jpg)
