Jean Gerson (egentlig Jean Charlier, også Johannes Gerson, 1363–1429) var en fransk teolog, kirkepolitiker, intellektuell og forfatter.
Liv og virke
Bakgrunn
Jean Gerson kom fra en landsby i bispedømmet Reims. Hans foreldre, Arnulphe Charlier og Élisabeth de la Chardenière, «en annen Monica», var fromme bønder, og syv av deres tolv barn, fire døtre og tre sønner, viet seg til religiøse kall.
Da Jean var 14 år gammel sendte foreldrene ham fra Gerson-lès-Barby for å studere ved Collège de Navarre i Paris under Gilles Deschamps (Aegidius Campensis) og Pierre d'Ailly (Petrus de Alliaco), som ble hans venn for livet, og senere i livet synes det som om det var eleven som ble til læreren i denne relasjonen (ifølge forordet til Liber de vita Spir. Animae).
Gerson var en flittig og allsidig teologisk forfatter. Hans Om kunsten å dø ble svært utbredt, og ble oversatt til svensk flere ganger og trykket i 1514. Han var en av de første europeiske tenkere som utviklet teorier om det som senere er blitt kalt naturlige rettigheter, og han var også blant de første som forsvarte Jeanne d'Arc og erklære som autentisk hennes opplevelse av å ha et overnaturlig kall.[4][5]
Jean Gerson var også involvert i den konsiliære bevegelse i forbindelse med skismaet i den katolske kirke fra 1378 og var en av de mest prominente teologer ved konsilet i Konstanz fra 1414. Han var blant dem på konsilet som inntok og opprettholdt den mest energiske holdning mot den flyktede pave Johannes XXIII, og som ivret særlig mot usedelighet innen kleresiet (noe som gav ham tilnavnet Doctor christianissimus). På Konstanz engasjerte han seg også for fordømmelse og henrettelse av Jan Hus og Hieronymus av Praha.
FransiskanerenJean Petit hadde forsøkt å rettferdiggjøre mordet på Louis, hertug av Orléans (1407), av en tilhenger av hertug Jean av Burgund (Johann Ohnefurcht) som berettiget tyrannmord. Jean Gerson kritiserte Petits sofistiske argumentasjon. Det gikk da ikke bedre enn at Gerson etter avslutningen av Konstanzkonsilet i 1418 på grunn av beskyldninger fra hertugen av Burgund så seg nødsaget til å flykte til Rattenberg ved Inn. Senere dro han til Melk ved Donau.
I 1419 – etter Petits død – dro han til Lyon, og der engasjerte han seg i undervisningen av ungdom ved byens cølestinerkloster. Der døde han den 12. juli 1429. Etter sin død ble han der æret som salig.
Verker
Opera omnia. Olms, Hildesheim 1987 - Reprint av en eldre utgave