Jean Chardin, Anthony De Winter. Ponti euxini cum regionibus versus sptentrionem et orientem adjacentibus nova tabula. 1672
Etter å ha lært seg juvelerfaget og innhentet grundige kunnskaper ble han som 21-åring sendt av sin far i 1664 til Østen for å kjøpe diamanter. Han dro sammen med M. Raisin, en kjøpmann fra Lyon, via Konstantinopel, Svartehavet (og Kaffa på Krim) og Kolchis og Armenia til Persia.[11]
I Isfahan ble han tatt godt i mot av shah Abbas II, som viste ham stor gunst. Han gav ham i oppdrag å lage et smykkestykke. Etter at sjah Abbas II døde i 1666, ble Chardin øyenvitne til kroningen av hans sønn shah Safi II, som senere utnevnte ham til hoffjuveler og edelsteinsforhandler. Under sitt opphold i Persia kunne Chardin to ganger reise til ruinene av Persepolis, og foretok også en reise til Surat i India.
I 1670 kom han tilbake til Frankrike, men en stor samling av stor geografisk og oldtidsinteresse. Han offentliggjorde i 1671 en beretning om kroningsfestlighetene han hadde opplevet i Persia. I Paris så han seg imidlertid stadig mer presset av forfølgelser, ettersom han var hugenott.[trenger referanse] Dette foranlediget ham til å legge ut på en ny Asia-reise.
Han reiste under store viderverdigheter gjennom Kaukasus tilbake til Persia. Underveis ble han ranet av mingrelianere for alt han hadde, med unntak av to små knytter som inneholdt verdier verdt 6000 pund. Han ankom Isfahan i 1673. Der ble han i fire år. Han var med på hoffet i all dets virke, og foretok mange reiser rundt om i riket. Slik kom han seg på kryss og tvers fra Kaspihavet til Persiagulfen og til elven Indus. Han fikk også besøkt en rekke indiske byer. Han la seg opp en betydelig formue.
Han nedskrev Journal du voyage du chevalier Chardin en Perse et aux Indes orientales par la mer Noire et par la Colchide, som utkom i London og Amsterdam 1686-1711, med illustrasjoner etter tegninger av en særskilt medført tegner, Guillaume-Joseph Grelot. Dette ofte gjenopptrykte verk gav sin forfatter berømmelse og var lenge et standardverk for kunnskapen om Persia og andre orientalske velder.[trenger referanse]
Chardin ble på forslag av Christopher Wren i 1682 valgt til medlem (Fellow) i Royal Society, men han ble ekskludert fra selskapet igjen den 22. juli 1685, fordi han ikke hadde betalt sitt bidrag.[trenger referanse]
Han døde 26. januar 1713 i Turnham Green i Middlesex, nær London. Han ble begravet ved Chiswick Church i Middlesex. Et gravmonument til Chardin finnes i Westminster Abbey, med inskripsjonen Sir John Chardin — nomen sibi fecit eundo («Han gjorde seg et navn ved å reise»).
Referanser
^Encyclopædia Britannica Online, Encyclopædia Britannica Online-ID biography/Jean-Chardin, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
^Genealogics, genealogics.org person ID I00125422, oppført som John Chardin[Hentet fra Wikidata]
^GeneaStar, GeneaStar person-ID chardinj[Hentet fra Wikidata]
^Babelio, Babelio forfatter-ID 47341, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
The Travels of sir John Chardin through Mingrelia and Georgia into Persia. from Christopher Smart, Oliver Goldsmith, Samuel Johnson. The world displayed, or, A collection of voyages and travels
Dirk Van der Cruysse: Chardin le Persan, Fayard, Paris, 1998.
Danielle Digne: Le Joaillier d'Ispahan, Le Passage, Paris, 2011.
