Jan Berger (født 11. mai1943) er en norsk IT-mann og jazzmusiker. Han var adm.dir. i Scanvest Ring Data og Infomedica, før han jobbet jobbet som Vice President, Sales and Marketing for Datapoint Corporation i Paris fra 1991 til 1998[1].
Gitaristen Berger virket i flere sjangere i Oslo, blant annet som solist i rockebandet til Per Elvis Granberg (1957–59), i Sigurd Jansens pop-orkester (1961) på Chat Noir, i
Kjell Karlsens Rondo-orkester (1962) og storband som spilte i programposten "Swingtime" (NRK). Berger vant NM i jazz 1961 med egen kvartett i moderne klasse og var også med i Veitvet musikkskoles storband (1965).
Hans samarbeid med bassisten Erik Amundsen startet i 1961 og varte i mer enn 40 år. De var ofte i NRK som komp for Laila Dalseth, Karin Krog og Magni Wentzel. Som duett var de fast i programserien "Kammerjazz".
Med fløytisten Helge Hurum skapte de programserien "Fløyte-Gitar-Bass – Jazz" som gikk over flere år og på midten av 80-tallet så trioen StreetSwingers dagens lys i samarbeid med flugabonisten og NRK-veteranen Erling Wicklund.
Berger var en mye brukt studiomusiker, blant annet for Odd Børretzen. Hans mest spilte plate-bidrag er nok i Inger Lise Rypdals første versjon av "Fru Johnsen" fra 1968, selv om den var forbudt i NRK. Her har Berger selv fortalt at han ikke var førstevalget, men at ingen andre gitarister som ble forsøkt brukt fikk til den klangen de var på jakt etter.
Han drev også jazzklubben Jazz Mania på Høybråten utenfor Oslo og klubbens husorkester med Erik Amundsen og Einar Iversen, før han flyttet til Paris i 1991 hvor han jobbet for et amerikansk dataselskap.
I 1997 forlot ekteparet Berger Paris og flyttet til den franske Rivieraen hvor de bosatte seg i Cagnes sur Mer i april 1998 og hvor de bodde i mange år. På Côte d'Azur jobbet han først med bassisten og sangeren Hans Marius Stormoen. Deretter skapte Ditlef Eckhoff og Jan sin norsk-franske trio som var aktive på kysten og blant annet fungerte som husbandet til "Norskeklubben" (Norvège Côte d'Azur).
I september 2009, kom Jan Bergers første solo album Ego trip, som omtales som «en viktig dokumentasjon av en nesten glemt del av norsk jazzhistorie».[2]
