Jacob den Danske (spansk Jacobo Daciano, latin Iacobus de Dacia) (født ca. 1484 i København, død 29. oktober1566 i Michoacán i Mexico) var en dansk fransiskanermunk og muligens prins av Danmark, Norge og Sverige. Han kalte seg selv for Iacobus Gottorpius etter Gottorp i Slesvig, som på det tidspunkt var i dansk besittelse, og skal derfor ha vært en (u)ekte sønn av kong Hans.[1]
Han skal ha behersket åtte språk, og ble ansett av urbefolkningen i Michoacán å være både hjelpsom og rettferdig. Ved graven hans i Tarecuato blir han feiret årlig.
Kongesønn?
Historikeren Jørgen Nybo Rasmussen argumenterer for at Jacob var sønn av kong Hans og at han derfor var en yngre bror til Christian II. Denne oppfatningen deles ikke av alle,[2] men ligger til grunn for Henrik Stangerups roman Broder Jacob.
Med reformasjonen i 1536 kom et forbud mot tiggerordener, og Jacob ble derfor nødt til å gå i landflyktighet. Først reiste han til Mecklenburg og senere til Spania, hvor han ble autorisert av keiser Karl V til å virke i Spansk Amerika. I 1542 seilte han med et par medbrødre fra Sevilla til Vera Cruz i Mexico.
Misjonær i Mexico
I 1542 kom broder Jacob til Mexico hvor han lærte flere av de indianske språkene, som p'urhépecha og nahuatl, og opprettet flere klostre.
Han gikk sterkt inn for indianernes rettigheter, noe som vakte motstand hos de spanske kolonimyndighetene, i kirken og blant hans medbrødre. I spørsmålet om indianere kunne ordineres til prester, mente han at det var helt akseptabelt. Han gikk inn for dette i sitt traktat Declamacion del pueblo barbaro de los Indios, que habiendo recibido el bautismo, desean recibir los demas sacramentos. Men her led Jacob nederlag, han og måtte underkaste seg kirkebot for sine feiltakelser. Han fortsatte likevel å arbeide for sine kjære indianernes rettigheter.
Fra 1996 har det vært gjort forsøk på å få ham kanonisert.[3]
