Stolt-Nielsen jr. kom fra en rederfamilie. Både bestefaren Botolf Stolt-Nielsen (1863–1937) og faren Jacob Stolt-Nielsen sr. (1899–1974) var skipsredere. Jacob jr. bygde imidlertid i stor grad opp sitt eget konsern, Stolt-Nielsen SA, fra grunnen av til å bli et av verdens største rederier innen kjemikalietankere.
Forretningsmann
Etter fullført handelsskole dro Stolt-Nielsen jr. til London for å arbeide innen skipsmekling. Han blei involvert i prosjekter med ombygging av oljetankere til såkalte parcel-skip, dvs båter som kunne flere ulike laster av flytende produkter. I 1959 kjøpte han sitt første egne skip og fikk det bygd om etter dette prinsippet. En regner dette som starten på konsernet.
Stolt-Nielsen jr. fortsatte på samme kurs, og etter hvert satsa han også på nybygg. Da det blei krise i skipsfartnæringen mot slutten av 1970-tallet, inngikk han et vellykka samarbeid med British Petroleum (BP), og rederiet fortsatte å vokse. I 1988 flytta firmaet til USA og det gikk på børs.
I tillegg til hovedvirksomheten med kjemikalietankere var konsernet lenge en av verdens største operatører innen undervannsoperasjoner gjennom Stolt-Nielsen Seaway (seinere Stolt Offshore). Dette videreføres nå av firmaet Acergy, og Stolt-Nielsen-konsernet har solgt seg ut av virksomheten. Gjennom datterselskapet Stolt Sea Farm drives ni oppdrettsanlegg i Norge, Portugal, Frankrike og Spania, pluss kaviarproduksjon i California. Selskapet er verdens største produsent av piggvar.
Stolt-Nielsen jr. leda konsernet fram til 2000, da han overlot sjefsstillinga til sønnen Niels Gregers. Jacob Stolt-Nielsen var imidlertid fortsatt styreleder fram til 2009, og deretter styremedlem. Han trakk seg først tilbake fra styret 15. desember 2014, 83 år gammel.[3]
Han var sønn av skipsreder Jacob Stolt-Nielsen (1899–1974) og Ruth Amlie (1906–97). I 1956 giftet han seg med Nadia Hayek (1935–) som han møtte i studietidens USA.[5] Et relieff utført i bronse av Per Ung (født 1933) ble i 2001 avduket ved døren til Skimuseet.[6] I 2001 uttalte han at de hadde bodd fast i London i tyve år, og at de ellers eide et stort landsted i Slevikkilen og en olivengård i franske Grasse.[7]
