Jack og bønnestengelen (originaltittel: Jack and the Beanstalk) er et engelskeventyr. Den tidligste versjonen som er blitt trykket er Benjamin Tabarts versjon fra 1807.[1]Henry Cole (under pseudonymet Felix Summerly) populariserte eventyret i The Home Treasury (1842), og Joseph Jacobs utgav sin versjon i English Fairy Tales (1890).[2] Jacobs' versjon er den mest vanlige idag, og er antatt å være nærmere de muntlige tradisjonene enn Tabarts versjon siden den mangler moraliseringen.[3]
Jack og bønnestengelen er den mest kjente av fortellingene om Jack, en erketypisk helt som går igjen i flere engelske folkeeventyr. Figuren kan sammenlignes med Askeladden i norske folkeeventyr.
Handling
Jack er en ung gutt som lever med sin mor og en melkeku kalt Melkehvit, som er deres eneste inntektskilde. Når kuen slutter å gi melk får moren Jack til å ta den med til markedet for å selge den. På veien møter han en gammel mann som tilbyr magiske bønner i bytte mot kua, og Jack godtar. Når han kommer hjem uten noen penger blir hans mor rasende, kaster bønnene ut av vinduet og sender Jack til sengs.
På natten gror bønnene til en gigantisk bønnestengel som Jack klatrer opp, og han kommer til et land i skyene. Der kommer han til et hus (i noen versjoner, et slott) som er hjemmet til en kjempe. Han spør kjempens kone om mat, og hun tar ham inn. Når kjempen kommer hjem merker han at det er et menneske i nærheten, og sier:
Kjempens kone gjemmer Jack i ovnen og han hører at kjempen teller penger. Når kjempen har sovnet stjeler Jack en av pengesekkene og drar tilbake ned bønnestengelen.
Jack kommer tilbake opp bønnestengelen flere ganger og kjempens kone hjelper ham igjen, men blir mer og mer mistenksom. Han stjeler først en høne (i noen versjoner, en gås) som legger gyldne egg, og til sist en harpe som spiller av seg selv. Men kjempen våkner akkurat i det Jack forlater huset med harpen. Kjempen jager ham nedover bønnestengelen, og Jack roper til sin mor at hun skal hente en øks. Før kjempen kommer ned hugger Jack bønnestengelen over, og kjempen faller til sin død. Jack og moren er blitt rike, og lever lykkelig resten av livet.
Eldre varianter
Den tidligste nedskrevne versjonen er The History of Jack and the Bean Stalk, en bok publisert av Benjamin Tabart i 1807, men historien er eldre. En burlesk ved navn The Story of Jack Spriggins and the Enchanted Bean var inkludert i andreutgaven av Round About Our Coal-Fire fra 1734. I den klassiske versjonen av eventyret har ikke kjempen noe navn, men mange av skuespillene basert på det kaller ham Blunderbore.
Kjempens rop «Hu hu, ho ho! Her lukter engelskmanns blod!» dukker opp i William Shakespeares stykke Kong Lear i formen «Fie, foh, and fum, I smell the blood of a British man.» (Akt 3, Scene 4).[6]
Filmatiseringer
Eventyret har blitt filmatisert en rekke ganger, for eksempel i Jack the Giant Slayer fra 2013.
Referanser
^Tabart, The History of Jack and the Bean-Stalk i 1807 introduserte en ny figur, en fe som forklarer moralen til eventyret om Jack (Matthew Orville Grenby, "Tame fairies make good teachers: the popularity of early British fairy tales", The Lion and the Unicorn30.1 (Januar 2006:1–24).
^Joseph Jacobs (1890). «Jack and the Beanstalk». English Fairy Tales (på engelsk) (3 utg.). New York: G. P. Putnam's Sons. s. 63. [Gengitt i Wikikilden]
^Tatar, The Annotated Classic Fairy Tales, s. 136.
