Italiensk adel består av personer og slekter som historisk var eller er anerkjent som adelige av de ulike suverene herskerne på Den italienske halvøy. Før Italias samling i perioden 1861–1870 bestod «Italia» av en rekke ulike stater, herunder Kongeriket Sardinia, Kongeriket De to sicilier (som før 1816 var delt i Kongeriket Napoli og Kongeriket Sicilia), Storhertugdømmet Toscana, Hertugdømmet Parma, Hertugdømmet Modena, Hertugdømmet Savoia, Hertugdømmet Milano, Pavestaten, diverse republikker og østerrikske provinser i Nord-Italia. Disse statene hadde hver sin adel med ulike tradisjoner. Kongeriket Italia (1861–1946), som alle de tidligere statene og landområdene (bortsett fra Vatikanet) ble en del av, var en videreføring av Kongeriket Sardinia og anerkjente den eksisterende adelen i de nye landområdene. Etter Italias samling var det to stater på Den italienske halvøy som hadde en offisiell adel og som fortsatt foretok adlinger: Kongeriket Italia og Den hellige stol. Kongeriket Italia anerkjente den pavelige adelen i konkordatet i 1929 med uttrykk for at det var en bekreftelse av en allerede eksisterende anerkjennelse; traktaten innebar også en automatisk anerkjennelse av fremtidig pavelig adel. I 1948 vedtok Republikken Italia, etterfølgeren til kongeriket, en ny grunnlov som innebar at adelens offentlig-rettslige stilling (dvs. offisielle anerkjennelse) bortfalt i Republikken Italia. Den hellige stol har ikke avskaffet adelen, men nyadlinger har bare forekommet unntaksvis etter Pius XIIs død i 1958; Johannes Paul II foretok noen få adlinger under sitt pontifikat. Paul VI avskaffet også den romerske adelens privilegier ved Det pavelige hoff.[1]
Titler
Titlene som var offisielt anerkjent av Kongeriket Italia var
Ikke alle titlene eksisterte i alle delene av Italia. Det var store forskjeller mellom de historiske italienske statene. De sørlige kongerikene Napoli, Sicilia og Sardinia, samt Pavestaten, brukte titlene som var vanlige i andre monarkier som Spania, Frankrike og England: Fyrste/prins, hertug, marki, greve, baron. Tittelen vicomte var ikke like vanlig i Italia.
I Nord-Italia og Toscana var situasjonen mer kompleks, fordi det var mange ulike autoriteter som tildelte titler. Italienske kommuner (også i Kongeriket Napoli) og republikker tildelte tittelen patrisier, som i Kongeriket Italia ble ansett som en adelsklasse. Republikken Venezia tildelte også føydale titler. I republikkene Venezia og Genova hadde statsoverhodet tittelen doge, en variante av duca (hertug).
Før 1806 var Nord-Italia (bortsett fra Venezia) og Toscana en del av Kongeriket Italia, som var en del av det tysk-romerske rike. Keiseren forbeholdt seg retten til å utnevne hertuger og prinser/fyrster. De norditalienske monarkene hadde mottatt fra keiseren retten til å tildele lavere føydale titler (fra marki og nedover), siden disse monarkene ofte var prinser/fyrster og hertuger selv.
Under renessansen hadde disse herskerne erobret alle byrepublikkene bortsett fra Venezia, Genova, Lucca, San Marino og Ragusa. I det meste av Italia ble derfor patrisierne innlemmet i den lavere adelen.
Etter Italias samling integrerte Consulta Araldica de ulike tradisjonene i det hierarkiet som er beskrevet over.
Referanser
