Et stort antall italienske bosettere flyttet til Tripolitania særlig mot slutten under 1930-årene. De flyttet særlig til Sahel al-Jefaraområdet i Tripolitania, og til hovedstaden Tripoli. I 1939 bodde det nesten 60.000 italienere i Tripolitania. De fleste bodde i Tripoli (der befolkningen var nesten 40% italiensk).[1] Innflytting ble ledsaget med stor økonomisk vekst i kystområdene. Det var også på denne tiden at man begynte med bilkonkurransen Tripolis Grand Prix.[2]
I desember 1934 fikk innfødte libyere (av Benito Mussolini senere kalt "muslimske italienere)[3], individuell frihet, rett til ukrenkelig besittelse av hjem og eiendom, retten til å utføre militær eller sivil tjeneste, og retten å fritt gjøre karriere eller ta ansettelse.
Fra 1939 ble Tripolitania administrert som en del av Italia, og inngikk i Stor-Italia, men ble i 1943 invadert av de allierte under annen verdenskrig. Italia forsøkte, uten hell, å beholde Tripolitania etter andre verdenskrig, men ved traktat i 1947 mistet Italia sine besittelser.
Italienerne bygde opp meget infrastruktur, som kystveien mellom Tripoli og Benghazi og jernbanene Benghazi-Barce og Tripoli-Tagiura. Annen viktig infrastruktur var Tripolis havn og byggingen av flyplasser.
Under 1930-årene ble det bygd byer for italienere og libyere langs Tripolitanias kyst.[4]
Litteratur
Hellen Chapin Metz: Libya: A Country Study. Washington: GPO for the Library of Congress, 1987.
Angelo Del Boca: Gli italiani in Libia. Vol. 1: Tripoli bel suol d'Amore. Milano, Mondadori, 1997.
Durand Sarti: The Ax within: Italian Fascism in Action. Modern Viewpoints. New York, 1974.
