Fra Italia ble samlet til en republikk i 1861 og fram til sentralbanken ble etablert i 1893 reflekterte bankvesenet i Italia i stor grad det historiske Italia, med mange små regionale banker, og ingen overordnet myndighet som fungerte godt. Til og med utstedingen av penger ble gjort rundt i regionene, i til sammen 6 banker. Italia gjennomgikk en bankkrise, der særlig «Banka Romana» stod sentralt, og det ble besluttet å omorganisere hele banksektoren. Etableringen av en sentralbank var et tiltak i denne omorganiseringen.
Sentralbanken ble vedtatt ved lov av 10. august1893. Da ble det bestemt at tre banker skulle slå sammen til «Banca d'Italia», og gis rettigheten til å utstede penger. De tre bankene var;
Banca Nazionale nel Regno
Banca Nazionale Toscana
Banca Toscana di Credito per le Industrie e il Commercio d'Italia
Samtidig beholdt de to bankene Banco di Napoli og Banco di Sicilia også retten til å utstede penger.
Året etter (1894) ble det vedtatt at den nye sentralbanken også skulle ha retten til å utstede penger i provinsene. Deretter vokste bankens oppgaver gradvis til også å omfatte penge- og kredittpolitikk. Fra 1926 fikk banken enerett på å utstede penger.
Siden Italia i dag er medlem av EU, er også sentralbanken medlem av ESSB – Det europeiske systemet av sentralbanker og Eurosamarbeidet. På denne måten har banken innflytelse på pengepolitikken og den økonomiske politikken både i Italia og i EU.
Hovedmålet for sentralbanken er, i likhet med EU for øvrig, en stabil inflasjon på ca. 2%.
.jpg)
