Innfartsparkering (Park & Ride, park and ride, P&R) er parkering ved en stasjon eller holdeplass hvor en reiser kollektivt videre. Bilene eller syklene står på parkeringsplassen helt til eieren kommer og henter dem senere på dagen, ev. etter flere dager. Innfartsparkering brukes for det meste i utkanten av eller utenfor større byer. Innfartsparkering forekom tidlig på 1900-tallet. I større målestokk ble innfartsparkeringssystemer etablert i USA tidlig på 1950-tallet, og konseptet spredte seg gradvis til resten av verden.
Vanlig ved jernbanestasjoner
I større målestokk forekommer innfartsparkering ofte ved togpendling. Disse parkeringsplassene er gjerne gratis eller billige, og for å unngå misbruk, kan det kreves at en viser gyldig billett. Som regel ligger de største innfartsparkeringsplassene ved viktige jernbaneknutepunkter utenfor eller i utkanten av en større by. Rundt Oslo er f.eks. Asker, Lillestrøm og Ski slike stasjoner. Enkelte mindre stasjoner, f.eks. Rosenholm (ca. 10 km fra Oslo sentrum) på Østfoldbanen, er i hovedsak basert på innfartsparkering.
Også ved en del tunnelbanestasjoner og bussholdeplasser finnes innfartsparkering.
Også kyss-og-kjør (Kiss & Ride, K&R), dvs. at kollektivtrafikanten blir kjørt til stasjonen, regnes ofte som innfartsparkering, selv om kortest mulig stans for av- eller påstigning ikke regnes som parkering i lovens forstand.[1] En fordel fremfor egentlig innfartsparkering er at dette ikke krever en egen parkeringsplass; en ulempe er at kollektivtrafikanten ikke nødvendigvis har noen tilgjengelig bil når hen kommer tilbake.
Innfartsparkering i større omfang gjelder som regel ved daglige arbeidsreiser til byene, vesentlig fordi slike reiser er svært vanlige og dessuten forekommer regelmessig, i tillegg til at de er en viktig årsak til at biltrafikken korker seg på innfartsveiene. De fleste trafikkforskere mener det trengs andre tiltak enn større veier for å redusere bilkøene i byene,[2][3] samtidig som mange også rundt storbyene bor utenfor gangavstand fra de viktigste kollektivlinjene eller er avhengige av bil av andre grunner. Derfor er innfartsparkeringen et kompromiss mellom matpakkekjøring og kollektivbruk.
Innfartsparkering er også aktuelt i forbindelse med andre reisemål enn et bysentrum, f.eks. en flyplass. Således var et nytt P-hus for innfartsparkering i Drammen en forutsetning for at Flytoget til Gardermoen skulle forlenge ruten vestover fra Asker.
Hyppige avganger og rask forbindelse er viktig. Bilistene foretrekker ofte å kjøre 5-10 minutter ekstra hvis de dermed kan parkere ved et viktig knutepunkt med mange avganger fremfor en mer nærliggende stasjon med færre avganger. Dette forklarer iallfall delvis hvorfor f.eks. Vevelstad (nord for Ski) og Høn (østenfor Asker) er mindre gunstig for innfartsparkering enn de større knutepunktene Ski og Asker.[4]
Innfartsparkering til T-bane, buss og trikk
I og rundt Bergen har Skyss opprettet innfartsparkering ved 14 holdeplasser for busser og/eller Bybanen, hvorav Birkelandsskiftet terminal pr. 2019 har 280 plasser[5][6]. I og rundt München finnes pr. 2019 tre stasjoner med plass til over 1000 biler, hvorav to ved U-banelinjer og én ved et endepunkt for en S-banelinje.[7]. For lokale busser, f.eks. matebusser, er dette mindre utbredt, bl.a. fordi holdeplassene i større grad ligger innen gangavstand fra hjemmet. Busser er i tillegg mindre attraktive enn f.eks. tog (jf. skinnefaktoren). Dette var kjent allerede i 1920-årene,[8] og det er antagelig enda mer tilfelle hvis en først disponerer bil.
Innfartsparkering med sykkel («Bike and ride»)
Noen steder sykler en stor del av kollektivbrukerne til stasjonen eller holdeplassen, enkelte steder i utlandet opptil 50 %. Ved nederlandske byer ligger andelen på 30-40 % i gjennomsnitt. 13 % av de togreisende ankommer Ski stasjon med sykkel. Erfaringer viser at omfanget av innfartsparkering med sykkel øker sterkt ved sikker og overbygget sykkelparkering.[9] I et land som Norge, hvor færre sykler om vinteren enn i resten av året, gjelder dette trolig også sykling til stasjonene.
Historie og etymologi
Bruk av bil til en jernbanestasjon har nok forekommet like lenge som bilbruk i det hele. I 1910 tilbød Iowa & Illinois Railway verdens muligens første innfartsparkering ved en holdeplass for mellombytrikker – for passasjerenes hester. En forventet at eierne kunne låse fast dyrene for å unngå hestetyverier.[10]
Innfartsparkeringens moderne historie begynte kanskje tidlig på 1950-tallet – først i USAs større byer, men alt i 1958 hadde London-området innfartsparkeringsplasser på 67 jernbanestasjoner. Den store utbyggingen, iallfall i USA og Vest-Europa, skjedde i perioden 1970-90, da antallet byer med innfartsparkering økte fra 24 til 76 i henhold til en undersøkelse i 24 land. I disse byene økte kapasiteten fra 194 313 til 849 226 plasser, dvs. 337 %.[9]
Uttrykket park-and-ride er kjent tilbake til 1966[11] og er brukt i Norge siden 1969, da Arbeiderbladet kunne fastslå at Park-and-ride passer best til en by som Oslo. Innfartsparkering ser ut til å være et lån fra svensk.
Fordeler og ulemper
Fordeler
Den reisende unngår som regel køkjøring inn mot sentrum og parkeringsproblemer på arbeidsplassen.
Mindre køer, kork, kaos, forurensninger og helseskader langs veiene inn mot sentrum; innfartsparkeringen fungerer som bilavledning.
Kollektivtransportens trafikkgrunnlag økes fordi influensområdet utvides.
Ulemper
Det oppleves alltid som en belastning å bytte transportmiddel.
Noen steder kan det være vanskelig å finne plass nær stasjonen, eller forsinkelser pga. køer er sannsynlig – slik at en kanskje ikke rekker den aktuelle avgangen.
Enkelte steder føles det utrygt å sette fra seg bilen og la den stå hele dagen, ev. i flere dager.
Som annen parkering krever innfartsparkering mye plass, og nær større stasjoner er tomtegrunnen gjerne svært verdifull.
Omfanget og hva som påvirket dette
Reisevaneundersøkelsen i 1991-92 viste at 3 % av de kollektivreisende hadde innfartsparkert med bil. Andelen varierte mye fra sted til sted, f.eks. 21 % av alle arbeidsreisende med tog fra Ski stasjon og 14 % fra Lillestrøm.[9] Urbanet Analyse undersøkelse av 5763 arbeidsreisende fra Asker til Oslo viste (sykler ikke medregnet) at 54 % reiste med bil, 41 % bare kollektivt, og 5 % bil og kollektivt.[12]
Ved Urbanet Analyses undersøkelse ble følgende oppgitt som viktig: Alltid ledig plass 96 %, Hyppige avganger 92 %, Kort avstand til perrong/holdeplass 85 %, og «Ligger ved den veien jeg likevel skal kjøre» 71 %.[12] En undersøkelse fra Drammen viste følgende: Alltid ledig plass 83 %, Ubegrenset parkeringstid 66 %, Nær stasjonen 66 %, Vakthold 52 %.[13]
I oktober 2010 fremla Ruter en stragegi for innfartsparkering i Oslo og Akershus, hvor en planla ca. 10 000 nye plasser, ikke minst ved viktige bussholdeplasser som Liertoppen og Tusenfryd[14]
^Bård Norheim og Katrine N Kjørstad 2010: Faktorer som påvirker influensområde for innfartsparkering rundt en holdeplass for kollektivtransport. Resultater fra forprosjektet; www.prosam.no
^abBård Norheim og Katrine N Kjørstad 2010: Faktorer som påvirker influensområdet for innfartsparkering rundt en holdeplass for kollektivtransport. Resultater fra forprosjektet; www.prosam.no
^Norheim, B, Kjørstad, K N og Renolen, H. 1994: Ny Giv for kollektivtrafikk i Drammensregionen. Hovedresultater fra samvalganalysen. Oslo, Transportøkonomisk institutt. TØI rapport 241/1994.
