Ingvar Kristensen (1865–1947) var en norsk ingeniør, fossedirektør i kanalvesenet, vassdragsdirektør i vassdragsvesenet og fossedirektør i Fossedirektoratet tilhørende Norges vassdrags- og elektrisitetsvesen. Kristensen var sjef for Vassdragsvesenet fra 1907 til 1920, og var totalt 50 år i statens tjeneste. Han var en sentral strateg for planleggingen av elektrisk kraftforsyning i Norge.
Han studerte ved Kristiania tekniske skole og ble uteksaminert fra maskinlinjen i 1886. Etter dette studerte han videre i årene 1887–1888 ved Den tekniske høyskole i München. I 1890 giftet han seg med Maren Serine Henriksen (1862–1929).[6]
Arbeid og virke
Første hydrologiske kontor i Norge
Kristensens først stilling var ved Kongsberg våpenfabrikk hvor han arbeidet en kort tid før han fikk en ny stilling for prosjektet med bygging av Bandak–Norsjøkanalen. I 1891 ble han ingeniørassistent ved kanalvesenets hovedkontor i Kristiania, og i 1895 ble han avdelingsingeniør og sjef for den nyopprettede hydrologiske avdelingen. I 1898 og 1901 foretok han studiereiser utenlandsk, den første reisen for å se på andre lands administrasjon av offentlige hydrologiske avdelinger. Reisen i 1901 for å se på store kraftanlegg i Italia og Sveits.[6] Det var for hans overordnede kanaldirektør Gunnar Sætren opprettet den hydrologiske avdelingen.[2]
Vassdragsdirektør
Sæteren fratrådte sin stilling etter flere kompromitterende hendelser, og Kristensen ble konstituert som ny leder den 12. september 1907. Etaten ble samtidig omorganisert og fikk det navnet «Vassdragsvesenet». Kristensen fikk tittelen «Vassdragsdirektør», og hadde denne stillingen til 1. mai 1921 da etaten igjen ble omorganisert og skiftet navn til Norges vassdrags- og elektrisitetsvesen. Etter dette fikk han tittelen fossedirektør og ledet Fossedirektoratet.[7]
Spørsmålet om ansvaret for elektrisitetsforsyningen
Staten hadde på begynnelsen av 1900-tallet kjøpt opp mange vassdrag for å forhindre spekulasjon i fallrettigheter. Et vassdrag kunne bli kjøpt og solgt flere ganger før det endelig kom i besittelse av en seriøs utbygger. Dette skapte stor prisstigning som ble sett på som svært ugunstig fordi kostnadene ved vannkraftutbygginger dermed kunne bli urimelig store. Konsesjonslovene ble innført for å forhindre slik spekulasjon, og skulle også forhindre utenlandsk industrietableringer på bekostning av nasjonal industri. Imidlertid var det politiske kontroverser om hva staten skulle gjøre med vassdragene når de først var kjøpt. Opprinnelig var meningen at vassdragene skulle selges videre til kommunene og fylkene, og at noen vassdrag skulle bygges ut av staten for å elektrifisere jernbanen. Først i 1913 ble det vedtatt at staten skulle bygge vannkraftverk.[7]
Generelt var det kommunene som hadde stått for de fleste kraftutbygginger for alminnelig energiforsyning, mens industrien bygget kraftverk for å dekke sitt behov. Gunnar Knudsen (statsminister 1908–10 og 1913–20) var av den oppfatning ved stortingsforhandlingene om konsesjonslovene i 1909 at hensikten måtte være statlig utbygging. Dette for å skaffe gode vilkår for kraftleveranser til industrien. Statlig ansvar for alminnelig energiforsyning var også vurdert som viktig. I 1919 ble Elektrisitetsforsyningskomisjonen opprettet av stortinget for å utarbeide en landsomfattende plan for rasjonell kraftforsyning. Det var på denne tiden åpenbart at en stod ved et veiskille både teknologisk og samfunnsmessig.[7]
Kristensen hadde i sin posisjon en sentral rolle som leder av statsetaten som tok seg av den faglige siden av denne typen spørsmål. Kristensen argumenterte for at staten skulle få monopol på levering av kraft til alminnelig forsyning. Han hadde flere innvendinger mot at kommunene skulle stå for energiforsyningen: Kommunene mente han så på sine egne geografisk isolerte behov, og ikke hva som var rasjonelt for et større distrikt. Det var på denne tiden også vanskelig for fattige kommuner som lå langt unna vannfall å få kraftforsyning. Han mente vider at kommune ikke hadde langsiktige mål. De så ofte på sine anlegg for kraftforsyning som en viktig inntektskilde og hadde dermed interessa av å holde høye priser. Kristensens hovedpoeng var at kraftforsyningen måtte utvikle seg fra å være et lokalt anliggende, til å bli en infrastruktur som må komme alle landsdeler til gode. Dette skulle skje med bygging av store kraftverk og kraftlinjer. Vassdragsdirektøren led nederlag for sitt syn da staten i 1916 solgte sine eierinteresser i Tafjordvassdraget til 13 kommuner i Møre og Romsdal. Dette til tross for at Vassdragsvesenet hadde laget planer for utbygging.[7]
Økning av Vassdragsvesenets arbeidsfelt og utbygging av vassdrag
Da Kristensen tok over vassdragsvesenet i 1907 hadde etaten kun syv ansatte, i tillegg til de som var direkte tilknyttet driften av kanalene. På grunn av Vassdragsvesenets ansvar for lovmessige regulering av kraftutbyggingen i landet og fagekspertise rundt dette, hadde etaten utviklet seg og hadde i 1920 hele 110 ansatte fordelt på 6 avdelinger. Vassdragsvesenet bygget på denne tiden Hakavik kraftverk og Nore kraftverk som ble noen av de første store kraftverkene som staten eide.[7]
Syn på prioriteringer og strategier for elektrisitetsforsyningen
Kristensen hold i 1920 et foredrag som viser hans syn på elektrisitetens betydning: «For ti år siden hadde vi elektrisitetens kamp med lysoljene, nu står kampen om kokingen i kjøkkenet og om ti år frem er det koksen i våre ovner det gjelder.» Disse tre stadiene koblet han til elektrisitetens utvikling fra først å være en luksus, i 1920 var den blitt nyttig og i fremtiden ville den bli nødvendig. Dette koble han videre til hvem som burde ha ansvaret for elektrifiseringen: «For ti år siden var elektrisifiseringen en privatsak, nu er det en kommunal sak og i fremtiden vil det bli en statssak.» Han delte videre bruksområdene for elektrisitet inn i tre grupper etter viktighet: Borgerlige behov (alminnelig forsyning), storindustri og eksport.[7]
Denne prioriteringen var også i tråd med politikernes oppfatning på denne tiden. Generelt var det politiske miljø mer positivt innstilt til husholdningens behov enn storindustriens og foretrakk småindustri mer enn stor. Eksport var bare noe som skulle skje om det nasjonale behovet var dekket, i så måte ville import være bedre enn eksport. Statens oppgave skulle først og fremst være kraftproduksjon for borgerlige behov. Videre mente Kristensen at det først og fremst var Vestlandets vannkraftpotensial som var aktuelle for industri, fordi kildene var så store at alminnelig behov ikke ville bli fortrengt i denne regionen.[7]
Nedgangstider og stopp i kraftutbyggingen i statlig regi
Utover i 1920-årene ble et hvert ønske om statlige vannkraftutbygginger henlagt. De store statlige kraftverkene som var satt i drift, Solberfoss, Nore I og Glomfjord kraftverk, fikk betydelige problemer med å få avsatt kraften. Administrasjonen i NVE ble redusert etter forslag fra Statens forenklings- og sparekomite. Senere skulle det komme enda flere reduksjoner av personalet.[2] De dårlige tidene i mellomkrigstiden utviklet seg på slutten av 1920-årene til økonomisk depresjon.
I 1935, da han fylte 70 år, gikk han av fra sin stilling som fossedirektør, etter å ha arbeidet i totalt 50 år i statens tjeneste.[2] Han døde den 9. mai 1947,[8] og ble gravlagt på Gamle Aker kirkegård.[9]
Øvrig virke
Kristensen var formann i Vassdragskommisjonen av 1909, medlem av kommisjon for revisjon av vassdragsloven (1910-18), medlem av komiteen for kraftoverføring til Danmark av 1920.
Han var statens representant ved den internasjonale sjøfartskongress i St. Petersburg i 1908 og i Philadelphia i 1912.[5]
I 1926 ble han utnevt til æresdoktor, Doktor ingeniørhonoris causa, ved den tekniske høyskolen i Aachen i Tyskland, på grunn av arbeid og utvikling innenfor vannkraft.[6] Han ble utnevt til ridder av St. Olavs Orden i 1912.[4][10]
Forfatterskap
«Lavvandsprognosen for de større østenfjeldske vasdrag» (1903)[6]
