Begrepet er i rettshistorien gjerne brukt i forbindelse med såkalt dom in contumaciam, hvor den skyldige ikke lar seg pågripe. Det kan for eksempel forekomme at forbrytere har klart å rømme landet og finne seg et fristed i et annet land hvor det ikke er inngått noen utleveringsavtaler med stedet hvor ugjerningen er begått. En kan da stevne vedkommende og gjennomføre rettssaken uten at vedkommende dukker opp.
Fingert, billedlig dødsstraff
For å fullbyrde straffen kunne det bli laget en dukke eller en billedfremstilling av vedkommende, som på symbolsk vis ble henrettet in effigie. Opprinnelig har nok dette en viss sammenheng med billedmagi, hvor en kunne skade motstanderen gjennom å lage en avbildning som en påførte skade slik at samtidig ofret ble rammet på samme måte.
En folkelig forestilling går nemlig ut på at utseende er en avbildning av sjelen (Imago est animi vultus). En uttalelse fra den berømte, romerske juristen Marcus Tullius Cicero viser dessuten at forestillingen var kommet til praktisk anvendelse i retten,[1]
Ved henrettelse in effigie går de folkelige forestillinger og rettspraksisen nærmest ut på det samme ved at gjenstanden (en figur, en avbildning eller en dukke) blir hengt, brent eller halshugd istedenfor lovbryteren. Slike symbolske henrettelser kunne også følges opp med seremonielle begravelser.
En liknende form for uthengning var i renessansens italienske bystater å lage et «ærekrenkende portrett» i fresko for å spotte vekommende «syndebukk» på sentral plass i byen. Slike pittura infamante ble gjerne utført for å sette nedsettende fokus på navngitte personer, enten de hadde gjort seg skyldig i forbrytelser mot samfunnet, eller de bare ble betraktet som motstandere.
Trivia
Den ungarske revolusjonshelten Lajos Kossuth ble henrettet in effigie i byen Pest, 22. september 1851. I større leksikalske verk er denne datoen oppført som mannens dødsår. Imidlertid døde han i eksil i Italia så sent som i 1894.
Skikken med å henge opp en fillemann dersom husherren ikke gir et kranselag når huset er så ferdig at taket er satt på, er også et uttrykk for henrettelse in effigie.
Dukken som viser en trollmann eller ei heks på St. Hansbålet har nok helst sammenheng gnister som spraker ved brenningen å gjøre, og med uttrykket «smelle trollkjerringer av», som også sies om fyrverkeri. Selv om modellen for dukken er mindre klart identifisert, kan også denne gjenstanden knyttes til begrepet henrettelse in effigie.
^Cicero hevdet at ansiktet er et bilde på sjelen, og at øynene er dets indikator. Det er da også gjort undersøkelser rundt skyldspørsmål og straffeutmåling som viser at det gjaldt å ha ansiktet med seg, og at «pene» mennesker ofte fikk en mildere dom.
