Åpent ildsted«Liv paa Sæteren», reproduksjon etter et maleri av Adolph Tidemand til Norske Folkelivsbilleder utgitt 1854, viser budeie ved grua i ei lita seterstue. Det åpne ildstedet er oppmurt i hjørnet av rommet, trolig med pipeløp, i motsetning til tidligere tiders årestuer og røykovnstur der røyken fra ilden slapp ut gjennom en ljore-åpning i taket.
Grue, bakerovn og komfyr i gammelt eldhus (bryggerhus). Redskaper for bakerovnen er brødstang, feiekost og glorake. Lengst til venstre skimtes vaskeservant og ystebenk.
Ildsteder inndeles etter om de er åpne eller lukkede, og om de har skorstein eller ikke, dessuten om de er innrettet til spesielle formål som matlaging eller annet.
Et ildsted kan i varmeteknologisk sammenheng karakteriseres etter i hvilken grad brenselet utnyttes effektivt.
Åpne ildsteder
Åpne ildsteder er konstruert slik at ilden varmer direkte ved stråling. Åren er det universelle åpne ildstedet i et hus uten skorstein, til oppvarming, matlaging og som lyskilde. Peis (i kjøkken ofte kalt grue) er også et åpent ildsted, men dette er tilkoplet skorstein eller røykpipe.
I Norge var åren inntil slutten av middelalderen så godt som enerådende som ildsted.
Langs kysten på Vestlandet og i Nord-Norge holdt de lenge på åren, men gikk tidlig over til jernovner.
Fra åre og røykovn slippes røyken ut i rommet, og hus med slike ildsteder kalles røykstuer, eventuelt årestue og røykovnstue. Peis, jernovn og kakkelovn er koplet til en skorstein, slik at røyken får avtrekk gjennom den. Skorsteinen gjorde det mulig å bygge hus i flere etasjer.
Røykovnen fikk utbredelse på Vestlandet, spesielt i fjordbygdene, peisen fikk innpass på Østlandet og i Trøndelag. Jernovnene fikk på 18- og 1900-tallet innpass over alt. Dette utbredelsesmønsteret for ildstedstyper kan forklares dels ved tilgang på brensel og brenselstyper, dels ved transportforhold.
|}
.jpg)
