Görresselskapets æresring (1978) Æresdoktor ved Universitetet i Wien[6] Stort fortjenstkors med stjerne av Forbundsrepublikken Tysklands fortjenstorden
Han ble presteviet i 1924. I 1927 dro han til Roma der han fullførte en biografi om Girolamo Seripando. Han vendte tilbake til Tyskland i 1930, for å undervise i kirkehistorie ved det katolske fakultet ved Universitetet i Breslau.[7]
Ettersom hans mor var jødisk, ble han definert som halvjøde av nasjonalsosialistene. De fratok ham alle akademiske titler og forbød ham å undervise ved tyske offentlige læresteder. Jedin vendte da tilbake til Roma og arbeidet der for Görres-selspaket.[7]
Fra 1936 arbeidet han i sitt hjemlige erkebispedømme, Breslau. I 1939 kom han seg tilbake til Roma på kort tid etter å ha unngått deportasjon til konsentrasjonsleiren Buchenwald.[8]
Arbeid på Tridentinerkonsilets historie
I Roma bodde han i Campo Santo Teutonico inne i Vatikanstaten og var dermed under pave Pius XIIs vern under den tyske okkupasjon. Han arbeidet på et historieverk om Tridentinerkonsilet, som han utgav suksessivt i perioden 1951-1976.[9] Jedins verk ble det mest omfattende og helhetlige om dette konsilet (Geschichte des Konzils von Trient) og var på om lag 2400 sider fordelt på fire bind.
Annet Vatikankonsil
Etter krigen ble han rehabilitert i Tyskland, og tok i mot et professorat ved Universitetet i Bonn i 1948. Pave Johannes XXIII nominerte ham i 1960 til å assistere ved forberedelsene til Annet Vatikankonsil. Han fortsatte å arbeide for dette konsilet inntil det ble avsluttet i 1965.[8]
Publikasjoner
Hans verker omfatter over 700 titler, hvorav 40 bøker og 250 artikler. Jedin utgav en rekke skrifter om Tridentinerkonsilet, som etter hans mening var av avgjørende betydning for forholdet mellom katolikker og protestanter i århundrer. Han beskrev de forskjellige kontroverser, og forsøkte å gi relevante økumeniske innsikter ut fra datidens situasjon. I tillegg hadde han overoppsynet med utgivelsen av 7-bindsverket Handbuch der Kirchengeschichte (1963-1979), et Atlas zur Kirchengeschichte (1979), og det fundamentale Lexikon für Theologie und Kirche (1957-1975). Som historiker støttet han seg til den historistiske metode. Som teolog var han konservativ, og kritisk til noen av de møtene den Annet Vatikankonsil iverksatte.[8]
Litteratur om Hubert Jedin
Lebensbericht. Mit einem Dokumentenanhang, hrsg. Konrad Repgen (= Veröffentlichungen der Kommission für Zeitgeschichte, Mainz 1984, ISBN 3-7867-1086-4
Heribert Smolinsky (Hrsg.): Die Erforschung der Kirchengeschichte. Leben, Werk und Bedeutung von Hubert Jedin (1900-1980) (= Katholisches Leben und Kirchenreform im Zeitalter der Glaubensspaltung, Bd. 61), Aschendorff, Münster 2001, ISBN 3-402-02982-0
