Han var generalsekretær for Det kinesiske kommunistparti fra 1980 til 1987, og partiets formann fra 1981 til 1982.
Hu Yaobang tilhørte annen generasjon kinesiske kommunistledere i Folkerepublikken Kina og reformfraksjonen i 1980-årene. Hu var lenge Deng Xiaopings ønskekandidat som potensiell etterfølger. Han tapte i 1987 politisk troverdighet i ledende partikrefter fordi mer dogmatisk orienterte sosialister mente at han hadde opptrådt for ettergivende under studentdemonstrasjonene i 1986.
Det er noe sprikende fortellinger om Hus første kontakter til de kinesiske kontakter. Han skal ha sluttet seg til et barnekorps (de såkalte «små små djevler» allerede i 1927, under innhøstningsopprøret. Men andre kilder fremholder at han sluttet seg til kommunistene i 1929, etter at han hadde forlatt foreldrehjemmet.
I alle fall er det klart at han fremstod i 1933 i Jiangxisovjetet og som medlem av kommunistpartiet deltok i den lange marsjen. Allerede den gang var han politisk offiser under Deng Xiaoping.
Hua (til venstre i første rekke) i 1953
Da Deng Xiaoping for tredje gang steg til maktens høyeste nivåer i 1977 og 1978 trakk han også med seg sin mangeårige protesje og medkjemper Hu. Under det tredje plenum av den XI. sentralkomite i desember 1978 ble han sammen etter påtrykk fra Deng Xiaoping med Chen Yun, Wang Zhen og Deng Yingchao utsett til medlem av Politbyrået. Deretter ble Hu partiets generalsekreter og avløste Zhang Pinghua som direktør for sentralkomiteens propagandaavdeling.
Mot makt
Mellom 1977 og 1981 avanserte Hu Yaobang innen Partiet gjennom en rekke verv opp til selve ledervervet i det kinesiske kommunistiske parti. Hans raske avansement skjedde i takt med Hua Guofengs fall. Hu fikk til å etablere rundt seg et intellektuelt nettverk, med blant andre Wang Ruoshui, You Zhang og Su Shaozhi.
Mot slutten 1980 var trykket på kommunistpartiets formann, Hua Guofeng, blitt så sterkt at denne så seg nødt til å øve selvkritikk for partiets veteraner. Politbyrået kom til at Hua Guofeng aldri burde ha blitt Partiets formann. Vel hadde han også gjort meget godt for Partiet, men han manglet ledelseskvaliteter, mente man.
Hua fortsatte riktignok nominelt som formann, med allerede på dette tidspunkt trådte Hu Yaobang til ved hans side som arvtaker til stillingen, og Deng Xiaoping ble utpekt som arvtaker til formannsskapet for Den sentrale militærkommisjon.
I 1980 ble stillingen som generalsekretær for det kinesiske kommunistiske parti gjenopprettet (vervet hadde sist eksistert årene 1921–43). Hu Yaobang ble satt til dette vervet. Under den XI. sentralkomités sjette plenum i den 29. juni 1980 ble Hu dessuten gjort til formann for kommunistpartiet. Dette embedet ble allerede i 1982 avskaffet, og funksjonene de facto overført til generalsekretærsembedet.
Virke som generalsekretær for kommunistpartiet
Hu gikk inn for en liberal politikk overfor intellektuelle og en pragmatisk reformorientert politikk som også skulle innebære politiske reformer innenfor det bestående system. Med støtte fra sitt intellektuelle nettverk formildet han styrken i de forskjellige kampanjer som mindre reformvennlige partikrefter satte i gang, som for eksempel kampanjen rettet mot Bai Hua i 1981, «kampanjen mot åndelig forurensning» i 1983 og «kampanjen mot borgerlig liberalisering» i 1985. Med dette ble han stadig mer uglesett av de politiske tradisjonalistiske «hardliners» i kommunistpartiet.
I 1980 innsatte han Yin Fatang som Partiets førstesekretær i den autonome region Tibet, Han avløste Ren Rong. Yin var til forskjell fra sin forgjenger bevandret i det tibetanske språk og hadde svært god innsikt i tibbetanske forhols. Ett år etter hadde Hu Yaobang et møte med Jiale Dunzhu, storebroren til den 14. Dalai Lama (Tendzin Gyatsho).
Avsettelse
Flere faktorer bidro til Hu Yaobangs fall fra makten. Partiets tradisjonalister, som for eksempel Bo Yibo, Deng Liqun, Wang Zhen og Hu Qiaomu, angrep heftig den liberale og reformorienterte partifløy - og dermet også Hu Yaobang - ved at de fremholdt at Deng Xiaopings reform- og åpning-politikk hadde negative økonomiske og sosiale følger.
Det bestod også en revalisering mellom Hu og Zhao Ziyang, og den hadde negativ innvirkning på Hus stilling. I 1982 var Hu og Zhao svært uenige om viktige sider ved styringen av økonomien.
Studentdemonstrasjonene i desember 1986 satte fart i planene hos partitradisjonalistene om å få fjernet Hu. Det var også kompliserende at Hu øyensynlig hadde (feil)tolket en personlig samtale med Deng Xiaoping dit hen at denne snart ville kunngjøre sin fratreden og overlate tøylene helt og holdent til Hu.
Ved et utvidet møte i den sentrale rådgivende komite den 16. januar 1987 ble det besluttet å løse Hu fra vervet som partiets generalsekretær. Uoffisielt er det blitt fremholdt at Zhao var en av dem som gikk inn for dette skritt. Hu reagerte med offentlig selvkritikk og forhindret slik at han ble ekskludert fra kommunistpartiet. Han kunne frem til sin død den 15. april 1989 beholde sin plass i Politbyrået.
Død og begravelse
Gravmæle
Meldingen om Hu Yaobangs død utløste de skjebnesvangre studentdemonstrasjonene i 1989. Studentene samlet seg før begravelsen på Den himmelske freds plass i Beijing for å sørge over den avdøde generalsekretæren. De mange titusener demonstranter krevde at Hu fikk statsbegravelse. Samtidig krevde de at dommen over Hu Yaobang omgjort, for snart også demonstrerte de for å få fornyet fokus på grunnlaget for demokratiprotestene i 1986-87 og muligens også for demokratimur-protestene i 1978-79. Det hele endte i massakren på Den himmelske freds plass i juni.
Richard Baum: Burying Mao – Chinese Politics in the age of Deng Xiaoping, Princeton University Press
Joseph Fewsmith: Dilemmas of Reform in China – Political Conflict and Economic Debate, M. E. Sharpe Inc.
Wolfgang Bartke: Die großen Chinesen der Gegenwart, Insel Verlag, 1985
Liu Jen-Kai: Chinas zweite Führungsgeneration – Biographien und Daten zu Leben und Werk von: Li Peng, Qiao Shi, Tian Jiyun, Zhao Ziyang, Hu Qili, Hu Yaobang, Wang Zhaoguo, Mitteilungen des Instituts für Asienkunde Hamburg
Pang Pang: The Death of Hu Yaobang. Center for Chinese Studies, School of Hawaiian, Asian, and Pacific Studies. University of Hawai'i. University of Michigan. 1998.
.jpg)
.jpg)
