PROFILBARU.COM

Howard the Duck
Tegneserie	Howard the Duck
Publisert av	Marvel Comics
Første opptreden	Adventure into Fear nr. 19, 1973
Skaper(e)	Steve Gerber, Val Mayerik
	Personalia
Status	Aktiv
Rolle(r)	USA
Evner	Quak-Fu
Aliaser	Son of Satan, Leonard the Duck, Howard the Human, Iron Duck, Agent Duck, Cynical Duck
Støttespillere	Beverly Switzler, Man-Thing

Howard the Duck er en tegneseriefigur fra Marvel Comics som ble skapt av manusforfatteren Steve Gerber og tegneren Val Mayerik. Figuren dukket opp første gang i serieheftet Adventure into Fear #19 (desember 1973) og flere påfølgende serier under egen tittel har kronikkert de uheldige eventyrene til den hissige, antropomorfiske anden som har blitt fanget på en jordklode bestående av mennesker. Serien om Howard er først og fremst en sosial satire mens en del av fortellingene er parodier på tegneseriesjangrer med en metafiktiv oppmerksomhet av mediet. Heftet er eksistensialistisk og dets hovedvits, ifølge Gerber, er at det er ingen vits: «at livets mest alvorlige øyeblikk og de mest usannsynlig tåpelige øyeblikk kan ofte bli adskilt ved en forbigående synsvinkel».^[1] Det står i diametralt motsetning til filmmanuskriptforfatter Gloria Katz, som i tilpasningen av serien til film, erklærte at «Det er en film om en and fra det ytre verdensrom… Den er ikke antatt være en eksistensiell opplevelse».^[2]

Som tegneseriefigur

Howard dukket opp jorden på grunn av en endring i «den kosmiske akse» fra en verden som er lik Jorden, men hvor «det er flere ender, og aper ikke snakker». I motsetning til nær samtlige tegneseriefigurer hos Marvel Comics har Howard ingen superkrefter, men han er middels dyktig i en kampsport kjent som Quack-Fu.

Howard the Duck, er som navnet hans på engelsk antyder, en menneskelignende and. Han er vanligvis kledd i skjorte, slips og jakke (etter at Disney kom med trusler, også utstyrt med bukser. Han røyker nesten bestandig en sigar. Han har en sær og kynisk holdning til de merkelige hendelsene som skjer rundt ham. Han mener at det ikke er noe spesielt med ham foruten at han er en and, og selv om han ikke har noen andre mål enn å oppnå et visst velbehag og bli etterlatt alene, blir han ofte dratt inn i det ene farlige eventyret etter det andre, nettopp fordi han visuelt er forskjellig fra andre.

Hans faste følgesvenn og tidvis nære venninne er den tidligere modellen Beverly fra Cleveland. Hun er ingen and, men en vakker kvinne. I likhet med Howard ønsker hun et enkelt liv, men havner på ville eventyr.

Seriens utvikling

Howard the Duck ble skapt i 1973 av Steve Gerber og Val Mayerik i heftet Adventure into Fear som en sekundær figur i tegneserien «Man-Thing». Han utviklet seg til en mer framstående figur i tegneserien «Giant-Size Man-Thing» hvor han ble konfrontert med bisarre skrekkparodifigurer som Hellcow («Helveteskua») og Man-Frog («Menneskefrosken») før han ble forfremmet til sitt eget tegneseriehefte med Howard the Duck #1 i 1976.

Gerber skrev de 27 første heftene av tegneseriefiguren, hovedsakelig horror- og skrekkparodier, illustrert av en rekke forskjellige tegnere, først av Frank Brunner, og senere ble det Gene Colan som tegnet serien. Etter at Howard stilte opp som presidentkandidat i 1976 for partiet «All-Night-Party» under slagordet «Get Down America – Vote Howard the Duck for President» var det mange som fikk øynene opp for serien. Marvel forsøkte seg også med en avlegger som avisstripe i 1977–1978, men den ble ingen suksess og ble raskt nedlagt.

Gerber oppnådde en viss form for selvstendighet da han ble Howard the Ducks redaktør i tillegg til sin jobb som forfatter, og serien ble i økende grad eksperimentell. Ved et tidspunkt da Gerber ikke greide å holde tidsfristen for sitt eget manus, erstattet han hele nummeret med tekster og artikler sammen med illustrasjoner som drev gjøn med hans egne vanskeligheter som skribent.^[3]

I 1978 havnet Gerber og forlaget i full konflikt over den kreative kontrollen, og Gerber ble fjernet helt og holdent fra serien. Dette var den første saken som omhandlet skaper-rettigheter i amerikanske tegneserier; den fikk stor oppmerksomhet i media, og Gerber fikk støtte fra betydelige personligheter i serieindustrien. Mange av disse tegnet og skrev parodier eller hyllester til Gerber som dramatiserte saken. En av disse var Destroyer Duck av Jack Kirby. Samtidig kom det også trusler om søksmål mot Marvel fra Walt Disney Company om at Howard kom i juridisk konflikt med Disneys egen figur Donald Duck. Det førte til at Howard fikk en annen utforming, blant annet bukser slik det kan bli sett i filmen og i senere serier.^[4]

Serien fortsatte i ytterligere fire utgaver med fortellinger av Marv Wolfman, Mary Skrenes, Mark Evanier, og Bill Mantlo. Gerber kom kortvarig tilbake som manusforfatter for hefte #29 som en del av hans forpliktelser i tidligere kontrakter. I utgave #31, datert mai 1979 ble det annonsert på leserbrevsidene at dette var den siste utgaven av bladet i farger. Marvel lanserte bladet på nytt som et hefte som utkom annenhver måned. Seriene ble skrevet av Mantlo, tegnet av Colan og Michael Golden, og bladet ble dessuten fylt opp med andre serier som ikke var tilknyttet Howard. Dette konseptet varte i ni utgaver. Etter høydepunktet med Howard som presidentkandidat hadde serien vært i jevnt kreativt fall, noe leserne merket seg. Figuren dukket opp fra tid til annen i andre serier hos Marvel, blant annet i tittelen The Sensational She-Hulk #14–17, et blad bestående av en kvinnelig utgave av det grønne monsteret Hulk. Her levde Howard fortsatt med Beverly og han arbeidet som lei-en-ninja. Hvordan Howard hadde kommet tilbake til Beverly ble ikke forklart, og hun var heller ikke med på den reisen som She-Hulk tok Howard med på gjennom flere dimensjoner.

Som film

I 1986 produserte og utga Lucasfilm og Universal Pictures filmen Howard the Duck med Lea Thompson, Jeffrey Jones, Tim Robbins og Chip Zien, sistnevnte som Howards stemme. Foruten Howard, som ble portrettert av en rekke små skuespillere i Howard-drakt, var Beverly den eneste figuren som var lånt fra Marvels serie, skjønt forandret til det ukjennelige – i filmen var hun blitt rockesanger. I filmen ble Howard fraktet til jorden av en laserståle som hadde slått seg vrang, og forfulgt av en stor slemming fra verdensrommet, «Dark Overlord of the Universe». Filmen floppet totalt verden over hos både kritikerne og hos publikum da den helt manglet sjarm, til filmselskapets store overraskelse som også hadde gitt ut en roman og en tegneserie av filmen for å promotere den.

I The Psychotronic Video Guide To Film beskrev bokens redaktør, Michael J. Weldon, filmen som selvmotsigende og «led av lange, kjedelige jaktscener».^[5] I ettertid ble det påstått at ledelsen i Universals produksjonsapperat, Frank Price og Sidney Sheinberg, hadde havnet i en slåsskamp over spørsmålet om hvem som hadde sagt ja til å produsere filmen.^[6]^[7]

Howard the Duck opptrådte også i Marvel Studios-filmene Guardians of the Galaxy (2014) og Guardians of the Galaxy Vol. 2 (2017), samt kan bli sett i en folkemengde i Avengers: Endgame (2019). Stemmen hans var av Seth Green. Howard skulle også ha dukket opp i Avengers: Infinity War (2018), men scenen hans ble kuttet før den ble innspilt. Ken Jeong skulle stå for stemmen.^[8]

Se også

Arne And – Svensk tegneseriefigur som, i likhet med Howard, lignet Donald Duck i begynnelsen.

Referanser

^ Mediascene #25
^ McCoy, Paul Brian: F.O.O.M. (Flashbacks of Ol' Marvel) #13: «If It Ain't Funk He Don't Feel It: Howard the Duck (1986)» Arkivert 29. juli 2010 hos Wayback Machine.
^ Howard the Duck #16
^ Steve Gerber: The Dark Duck Returns Arkivert 15. august 2002 hos Wayback Machine., Interviews & Features Archive - Comics Bulletin
^ Weldon, Michael (1996): «H». The Psychotronic Video Guide. ISBN 0312131496: s. 277
^ Matthews, Jack (1998): The Battle of Brazil. Hal Leonard Corporation. ISBN 1557833478: s. 158.
^ Dick, Bernard F. (1997): «In the Embrace of the Octopus». City of Dreams: The Making and Remaking of Universal Pictures. University Press of Kentucky. ISBN 0813120160: s. 178.
^ Mansoor Mithaiwala (13. august 2018). «Infinity War Script Originally Included a Howard the Duck Cameo». Screen Rant (på engelsk). Besøkt 4. april 2020.