Waage er utdannet lærer ved Halden lærerhøgskole i 1981. Etter det studerte hun historie ved Universitetet i Trondheim. Etter å ha fullført cand.mag. flyttet hun til Oslo for videre studier ved Universitetet i Oslo.[3] Hun ble cand.philol. i 1987, med hovedoppgaven Hva nå med jødene? Norges forhold til Palestina-spørsmålet 1945–1949. Hovedoppgaven berørte et sensitivt tema, spesielt for norsk UD, noe som førte til at representanter for den norske statsmakten truet med søksmål for ærekrenkelser. Det endte med at hennes hovedfagsoppgave, som den eneste i Norge, ble hemmeligstemplet i 20 år.[4] I 1996 ble hun dr.philos. med avhandlingenNorge - Israels beste venn (som ble utgitt i bokform allerede samme år).[5]
Waage er ansatt som forsker ved Institutt for fredsforskning (PRIO) og var direktør ved instituttet fra 1992 til 1993. I 2005 ble hun ansatt som førsteamanuensis i historie ved Universitetet i Oslo, og i 2007 ble hun professor i historie samme sted.[4]
Forskning
I 2004 la Waage fram en forskningsrapport om Norges rolle i fredsprosessen i Midtøsten fra 1993 til 1996. I den hevder hun de norske forhandlerne lot seg bruke som redskap av Israel i forhandlingene som førte frem til Oslo-avtalen, og at tidligere utenriksminister Johan Jørgen Holst var den ivrigste i israels tjeneste under forhandlingene.[6] Hun hevder også at de norske forhandlerne var med på å rehabilitere Yasir Arafat og PLO, på bekostning av andre palestinske ledere som var langt dyktigere forhandlere.[6] Waage har presisert at Norge ikke opptrådte på denne måten fordi de var Israel-vennlig, men fordi «det var den eneste muligheten for Norge til å være en troverdig forhandler».[7]
Waage har på bakgrunn av sitt virke som Midtøsten-forsker mottatt en del kritikk og enkelte trusler fra Israel-vennlig hold.[8][9] Spesielt mottok hun mange trusler i perioden da den andre intifada pågikk; da var hun svært synlig i offentligheten fordi hun ofte ble invitert til debatter og nyhetssendinger på TV og radio. Senere har den israelvennlige organisasjonen MIFF rettet en del kritikk mot henne.[10]
Utmerkelser
I 2013 ble hun tildelt Sverre Steen-prisen for fremragende historieformidling for gjennom «grundig kildegransking kastet nytt lys over norsk Midtøsten-politikk og Norges rolle i internasjonale forhandlinger, ikke minst gjennom boka Norge -Israels beste venn».[11]
I 2024 ble hun tildelt Formidlingsprisen ved Universitetet i Oslo.[12] Hun ble tildelt prisen «for å være en tydelig, kritisk og balansert formidler av Midtøstens politiske historie gjennom to tiår».[13]
2012: Coercive Diplomacy: Israel, Transjordan and the UN—a Triangular Drama (sammen med Jørgen Jensehauge), Revisited British Journal of Middle Eastern Studies.
2012: Securing the State: From Zionist Ideology to Israeli Statehood Diplomacy & Statecraft (sammen med Jørgen Jensehaugen og Marte Heian-Engdal).
2013: Konflikt og stormaktspolitikk i Midtøsten, Cappelen Damm Akademisk
2013: ‘Finishing the Enterprise’: Israel's Admission to the United Nations (sammen med Marte Heian-Engdal, Jørgen Jensehaugen), The International History Review.
2013: Krig og fred i det lange 20. århundre (sammen med Rolf Tamnes og Hanne Hagtvedt Vik), Cappelen Damm Akademisk
^«Studenter i samfunnet». Historie-studentenes tidsskrift - UIO nr. 3/10. årgang (docplayer.me). 2013. Besøkt 1. mai 2020. «Historikeren: Uredd forsker og evig student – Intervju med Hilde Henriksen Waage»
^ab«Lar hundene bjeffe». universitas.no. 6. februar 2013. Besøkt 30. april 2020. «Waage er blant Norges hyppigst brukte Midtøsten-eksperter, og har gjort seg bemerket gjennom forskning på historien til konflikten om Israel, både ved Universitetet i Oslo (UiO) og ved Institutt for fredsforskning (PRIO). I 2007 ble hun utnevnt til professor i historie ved UiO. Med spesialfelt innen et av samtidens mest brennbare politiske spørsmål blir det ikke mye tid til å støve ned i noe elfenbenstårn på øvre Blindern. (---) Det endte med at Waages hovedfagsoppgave, som den eneste i Norge, ble hemmeligstemplet. Den ble først frigitt over tjue år senere.»
