Helstaten er den danske betegnelsen på personalunionen mellom Danmark og en rekke andre landområder. Personalunionen ble dannet i 1814 og varte til 1864. Områdene ble forvaltet hver for seg, men hovedsete for makten var hos den danske monarken i København. Makten hos kongen var også delt opp i to kansellier, et for kongeriket Danmark (Danske Kancelli) og et for hertugdømmene (Tyske Kancelli der tysk var administrasjonsspråk). I 1800 hadde Norge og Island 39 % av statens befolkning, selve Danmark 40 % og Slesvig-Holstein 22 %. Flertallet av embetsmennene i staten var danske mens norskfødte var sterkt underrepresentert. Slesvig og Holstein hadde andel embetsmenn i forhold til folketallet, i tillegg var 12 % av embetsmennene født i tyske stater.[1] Helstaten omfattet et areal på 500.000 km2 og var en av Europas mest vidstrakte stater.[2] Den danske kongen var konge over Danmark (kongeriket) og Norge (til 1814), formelt valgt hertug av Slesvig og Holstein. Ved Freden i Wien (1864) ble Slesvig overført til Preussen og Holstein til Østerrike. Danmark gikk da fra å være en «konglomeratstat» til i hovedsak å bli en nasjonalstat og enhetsstat. Island ble selvstendig i 1944 under alliert okkupasjon.[3][4] Før tapet av Norge 1814 ble «Danmark» brukt om hele den sammensatte staten under den danske kongen. Det offisielle navnet var det danske monarkiet eller oldenburgmonarkiet. Den danske staten omfattet Holstein som samtidig var del av Det tysk-romerske rike noe som skapte en komplisert konstitusjonell situasjon ved at den danske kongen som hertug av Holstein formelt var undersått av den tysk-romerske keiser.[5] Den danske kongen av oldenborgdynastiet var fra 1460 også hertug av Holstein (formelt valgt). Personalunionen mellom Danmark og Slesvig og Holstein ble etablert ved Ribe-traktaten av 1460 (tysk: Vertrag von Ripen; dansk: Ribebrevet). Det var danskekongen som i 1773 sørget for at Holstein ble en administrativ enhet.[6] Det tyske forbundet, som Holstein var medlem av fra 1815, besto av 39 selvstendig og suverene stater.[7]
^Østergård, U. (2012). The Danish Path to Modernity. Nordic Paths to Modernity, redigert av Jóhann Páll Árnason, Björn Wittrock, Berghahn books, 49-68.
^Czech, Hans-Jörg mfl (2015): 350 Jahre Altona. Altonaer Museum/Sandstein Verlag.
