Innenfor de første ti milliarder kilometer av dens radius er solvindens hastighet over én million kilometer i timen.[1][2] Etter hvert som den kolliderer med det interstellare materien, synker dens hastighet til under lydhastigheten, før den til slutt stopper helt opp. Punktet hvor solvinden blir subsonisk kalles solens sjokkfront, og det stedet hvor det interstellare materiet og trykket fra solvinden utligner hverandre kalles heliopausen. Det stedet hvor det interstellare materie, som beveger seg i motsatt retning, blir subsonisk når det kolliderer med heliosfæren, er solens buesjokk.
Heliopause
Heliopause er den teoretiske grensen hvor Solens solvind blir stoppet av det interstellare materiet; hvor solvindens styrke ikke lengre er kraftig nok til å skyve tilbake vinden fra de omkringliggende stjernene.
Referanser
^Dr. David H. Hathaway (18. januar 2007). «The Solar Wind». NASA. Arkivert fra originalen 13. august 2015. Besøkt 11. desember 2007.
