Ernst ble regnet som en av sin tids største fiolinister og Niccolò Paganinis mest betydelige etterfølger. Som komponist fant han en egen, særpreget romantisk stil som peker ut over sitt store forbilde Paganini.
Paganini var Ernsts store idol, og et bekjentskap med ham i 1828 ble skjellsettende. Paganini anerkjente Ernsts talent og spådde at han ville få en lysende karriere, mens Ernst på sin side ble så imponert over Paganinis fiolinspill at han ble besatt av tanken på å overgå ham. Det kom til flere møter mellom dem i tiden etter; et tilfelle i Marseille 1837 er berømt fordi Ernst spilte Paganinis Nel cor pìù non mi sento så toneriktig at både publikum og Paganini selv ble forbløffet. Paganini voktet nemlig sine komposisjoner vel for at ikke andre fiolinister skulle kunne briljere med dem, så Ernst hadde lært komposisjonen etter gehør.
De to var svært forskjellige av natur. Mens Paganini hyllet seg inn i en demonisk og tragisk aura, var Ernst en humoristisk, elskverdig og omgjengelig person. Forskjellene gav seg også uttrykk i valg av konsertinstrumenter; Paganini foretrakk å holde sine konserter med en Guarneri, mens Ernst konserterte med sine stradivarii, et instrument fra 1726 (i dag «Ernst/Plotenyi») og en fra 1709 («Lady Hallé/Ernst»).
Ernst var ikke bare en overfladisk fiolinvirtuos av Paganini/Ole Bull-type, men la også en dypere mening i musikken, noe som spesielt kom til uttrykk i hans engasjement ved det London-baserte Beethoven Quartet Society. Sammen med virtuoser som Joseph Joachim, Henryk Wieniawski og Alfredo Piatti oppførte han her strykekvartetter av Beethoven.
På grunn av en alvorlig nevralgisk lidelse trakk han seg tilbake i 1862, ute av stand til å spille mer. De siste årene av livet var han bosatt i Nice, hvor han tilbrakte tiden med å komponere. Han døde forarmet i 1865.
Johann Strauss d.e. dediserte stykket Erinnerung an Ernst, oder Der Karneval von Venedig til Ernst.
Verk
Det er overlevert 26 nummererte opusnummer etter Ernst, de fleste for fiolin. Hans mest kjente verk er nok Grand Caprice für Violine allein op. 26, «Der Erlkönig» (etter Franz Schuberts berømte ballade). Andre fiolinsoli er 6 mehrstimmigen Etüden, som han dediserte samtidige fiolinist-berømtheter (nr. 1 Laub, nr. 2 Sainton, nr. 3 Joachim, nr. 4 Vieuxtemps, nr. 5 Hellmesberger, nr. 6 Bazzini). Av disse er den mest kjente nr 6, Introduktion, Thema und Variationen über das irische Volkslied «Die letzte Rose», et variasjonsverk over den irske folkesangen The last rose of summer. Selv om stykket er dedisert Bazzini, er det nært beslektet med Paganinis variasjonsverk.
Andre verk er mer preget av den romantiske tidsånden, selv om de ikke nødvendigvis er mindre teknisk krevende. Blant de som til dels krever en virtuos teknikk kan nevnes Fantasie brillante sur la Marche et la Romance d'Otello de G. Rossini op. 11 og Rondo Papageno op. 21, begge for fiolin og orkester. Ernst skrev også melodiøse og elegiske stykker, som for eksempel Elegie op. 10,3 og Notturno op. 25,2.
I Violinkonzert op. 23 i fiss-moll, som knapt blir oppført i dag, følger han mønsteret i Paganinis fiolinkonserter med vekslende melodiøse og virtuose passasjer – helt i den romantiske stilen. I motsetning til Paganinis konserter er Ernsts fiolinkonsert så hårreisende vanskelig at knapt noen fiolinist har våget å framføre den offentlig. I skrivende stund finnes det bare tre kommersielle opptak av konserten (med Aaron Rosand, Ruggiero Ricci og Ilya Grubert).
Det er også bevart noe kammermusikk av Ernst.
Sitat
«Noe lignende har jeg aldri hørt igjen; for Ernst var fiolinisten som sto skyhøyt over alle andre jeg har blitt kjent med i mitt liv.»[9]
Elun, Fan: The life and works of Heinrich Wilhelm Ernst (1814–1865) med vekt på hans rolle som with emphasis on his reception as violinist and composer, (Cornell University 1993).
Heller, Amely: H. W. Ernst – As Seen By His ContemporariesLinthicum Heights, Maryland 1986.
Pěčka, J: Heinrich Wilhelm Ernst. Paganini z Brna (Brno, Archiv mesta Brna, 2007). ISBN 978-80-86736-06-8.
