Stort fortjenstkors med stjerne og skulderbånd av Forbundsrepublikken Tysklands fortjenstorden Delstaten Niedersachsens medalje Honorary citizen of Hildesheim (1987)
Den 29. juli 1934 ble han presteviet for bispedømmet Münster av biskop Clemens August von Galen. Han virket senere som kapellan i territorialprelaturet Schneidemühl. I 1945 ble han utvist derfra av sovjeterne; dette var i et av de store tradisjonalt tyske områder som var planlagt (og som ble) overført fra Tyskland til Polen etter Andre verdenskrig.
Han var deretter kapellan i Bronnzell, nær Fulda, frem til 1946 og kapellan i Ochtrup fra 1946 til 1949. Den 29. april 1949 ble han utnevnt til sogneprest for St Antonius i Kevelaer. Fra 1955 til bispeutnevnelsen var han sogneprest i Santa Maria i Kevelaer og samtidig åndelig leder for Collegium Augustinianum Gaesdonck i Goch.
Han var en populær overhyrde og viet seg fremfor alt til integreringen av katolske flyktninger i den nordtyske diaspora. Den 26. mars 1960 ledet han innvielsen av den gjenoppbygde Hildesheim katedral. Hans bispedømme så inngåelsen av konkordatet mellom Den hellige stol og delstaten Niedersachsen, undertegnet 26. februar 1965. Han gikk inn for bygging av mange prefabrikkerte blokkirker. Konstruksjonene var nødvendige for å integrere de mange utviste fra Tysklands gamle østlige deler i menigheter som dermed var vokst med stormskritt. Han var involvert i byggingen av Roderhof-huset, et anlegg som åpnet i 1970 for barn med psykiske og andre funksjonshemninger.
Den 28. desember 1982 aksepterte pave Johannes Paul II hans alderbetingede avskjedssøknad fra bispedømmets pastorale ledelse.
Monsignor Janssen var æresborger i Hildesheim, Kevelaer og Rindern. Han var også en honorærkannik ved katedralen i Luxembourg.
Han døde i Hildesheim 7. oktober 1988 i en alder av 80 år. Han ble opprinnelig gravlagt i et lite kapell i det sørlige tverrskipet av Hildesheim domkirke. Som en del av ombygginger av katedralen ble levningene hans overført til den nye bispekrypten 14. november 2012.
Granskninger
I november 2015 ble det offentlig kjent at msgr Janssen angivelig «regelmessig misbrukte en ministrant ... mellom 1958 og 1963» [fra han var ti år gammel og fremover].[5] Bispedømmet Hildesheim videresendte mannens anmodning om anerkjennelse av hans lidelser til Büro für Fragen sexuellen Missbrauchs Minderjähriger im kirchlichen Bereich (Kontoret for spørsmål om seksuelle overgrep mot barn) innen den tyske katolske bispekonferanse. Den tidligere ministrant i 2015 mottok en erstatning på 10.000 euro. Imidlertid kritiserte han dette som «billige Ablasszahlung der Kirche» (billig avlatutbetaling) og krevde fjerning av biskop Janssens levninger fra bispekrypten i Hildesheim domkirke.[6] Biskop Norbert Trelle av Huildesheim sa at betalingen ikke var å forstå som at de påståtte forhold var funnet å være bevist.
Påstandene ble deretter undersøkt av en arbeidsgruppe som fant dem å være ikkeverifiserte.[7]
I oktober 2018 henvendte en annen person, da 70 år, seg til Trelles etterfølger, Heiner Wilmer S.C.J., med vitnesbyrd om erfaringer med overgrep i institusjoner i bispedømmet i Hildesheim. Blant annet rapporterte han også om et seksuelt overgrep fra Janssen selv.[8][9] Wilmer annonserte nok en ekstern etterforskning som endelig skulle klargjøre anklagene mot forgjengeren. I april 2019 presenterte han kommisjonen bestående av to psykologer og to advokater, ledet av Niedersachsens tidligere justisminister Antje Niewisch-Lennartz (Die Grünen). Ingen av ekspertene tilhørte den katolske kirke.[10] Ekspertgruppens rapport, fremlagt 14. september 2021, kommenterte saker om seksuelle overgrep i Hildesheim bispedømme i biskop Jansens funksjonstid. Totalt 71 mistenkte ble identifisert, inkludert 45 prester; det var fysisk, psykisk og seksualisert vold i katolske barnehjem. Det var ingen andre belastende indikasjoner på seksuelle overgrep eller seksuelle overtredelser mot mindreårige, noe Janssen selv var anklaget for, men påstandene kunne heller ikke tilbakevises. Ekspertene fant at de beskyldte ble ivaretatt av bispedømmet gjennom tildekking eller forflyttelse, mens de berørte ikke fikk hjelp og ble stående alene med sine sår. Biskop Janssens prioritet, mente rapporten, var å beskytte kirkens og gjerningsmennenes omdømme.[11][12]
Renate Kumm: Das Bistum Hildesheim in der Nachkriegszeit. Untersuchung einer Diaspora-Diözese vom Ende des Zweiten Weltkriegs bis zum Zweiten Vatikanischen Konzil (1945 bis 1965). Verlag Hahnsche Buchhandlung, Hannover 2002, s. 26–29.
Thomas Flammer: Heinrich Maria Janssen (= Glaubenszeugen in Kevelaer. Band 5). Butzon & Bercker, Kevelaer 2008, ISBN 978-3-7666-0987-8.
