Hans Lipperhey (eller Jan Lipperhey, Hans Lippershey, Johannes Lipperhey, Hans Lippersheim, Hans Laprey; født ca. 1570 i Wesel i det som nå er Tyskland; død i september 1619 i Middelburg) var en tysk-nederlandsk brillemaker som oppfant teleskopet.
Lipperhey flyttet i 1594 til Middelburg i dagens nederlandske provins Zeeland og slo seg ned der som brillemaker. I oktober 1608 fremla han som patentsøknad for Zeelands råd et instrument for å se ting i det fjerne, og fikk i oppdrag om å sette det i produksjon. Det kom på markedet senere samme år, og allerede i 1609 var Lipperheys kikkert, kalt teleskop, i salg også i Paris. Det kunne forstørre tre ganger (3x).
Lippersheys patentsøknad nevnes såvidt vites for første gang mot slutten av en diplomatisk rapport fra en sendeferd til Holland fra Kongedømmet Siam sendt av den siamesiske kong Ekathotsarot: Ambassades du Roy de Siam envoyé à l'Excellence du Prince Maurice, arrive a La Haye, le 10. septembr. 1608). Denne diplomatiske rapport ble raskt kjent i store deler av Europa, noe som førte til eksperimenter blant andre forskere. Italieneren Paolo Sarpi, som, mottok rapporten i november 1608, satte i gang, likeså engelskmannen Thomas Harriot i 1609, likeså Galileo Galilei.[4][5] Det var med en egen forbedret utgave av Lipperhey-teleskopet at Galileo Galilei kom til et gjennombrudd innen astronomien.
Lipperheys patentsøknad for sitt rør nådde imidlertid ikke frem. Grunnen var at han i oktober 1608 ikke (lenger) var den eneste som forstod seg på kunsten å bygge kikkerter. Men uansett fikk Lipperhey godt betalt for tegningene til sin oppfinnelse av den nederlandske regjering. Ved siden av Hans Lipperhey gjorde også Jacob Adriaanszon, kalt Metius av Alkmaar, og dessuten Zacharias Janssen, krav på å ha oppfunnet instrumentet.
Striden om hvem som var først ute med kikkerten ble første gang skildret i bokform i 1655. Boken het De vero telescopii inventore[6] og var skrevet av Pierre Borel. I denne boken er det også en avbildning av Lipperhey.
Litteratur
Rolf Riekher: Fernrohre und ihre Meister. 2. Auflage, Berlin 1990, S. 19–21.
