Hans Henrik Jæger (1854–1910) var en norskforfatter, anarkist og bohem. Jæger har preget norsk litteratur mer som eksempel ved sitt liv enn den litteraturen han skrev, til tross for at bøkene hans ble beslaglagt av myndighetene og sendte forfatteren i fengsel. Jæger kom til å øve innflytelse på det intellektuelle miljøet i Norge i 1880-årene ved å danne midtpunktet i en gruppe av studenter og kunstnere, den såkalte Kristiania-bohemen, som vendte borgerskapet og karrieren ryggen.
Jæger ble født den 2. september 1854 i Drammen, som sønn av Nicolai Henrik Jæger (1818–1864) og Othilia Henriette Elisabeth Foss (1825–1868) og storebror til samfunnsøkonomen Oskar Jæger (1863–1933). Han vokste opp i Bergen og dro til sjøs da han var 14 år gammel. I 1875 ble han student og fikk stilling som stortingsreferent. Han studerte filosofi, spesielt Kant, Fichte, Hegel, men satte seg også inn naturalistiske kunstteorier, slik som Émile Zola. Han ble ingen stor kunstner eller menneskekjenner, men en teoretiker og en logiker, slår Harald og Edvard Beyer fast.
Jæger debuterte med en filosofisk avhandling om Kants fornuftkritikk, som ble utgitt i 1878 sammen med dikt av hans venn Gunnar Heiberg. Jæger påpekte at Kants filosofi fører til praktisk idealisme. I Studentersamfundet erklærte han seg som tilhenger av determinisme og forkastet all moral og religion. Han kom med to belærende skuespill, Olga (1883) og En intellektuel Forførelse (1884). Med sin kompromissløse tese om selvmord eller metafysikk nærmer Jæger seg anarkismen ved århundreskiftet.
Kjærlighet eller ekteskap
Hans Jæger ble herostratisk berømt for to innlegg i Kristiania Arbeidersamfund, hvor han karakteriserte ekteskapet og den sosiale urettferdighet som samfunnets to onder. Uten fri kjærlighet og sosialisme vil det heller ikke være mulig å avskaffe usedeligheten, og spørsmålet må derfor være i hvilken form man ønsker å bevare den, hevdet han.
Ekteskapet – som ikke er bygget på kjærlighet, men på økonomisk grunnlag – hindrer menneskene i å leve et rikt liv. Disse holdningene kom til uttrykk i den selvbiografiske romanen Fra Kristiania-Bohêmen (1885), som angrep «de tre gigantiske granittkolosser, som bærer den gamle kultur og det gamle samfund og holder al åndsfattigdommen oppe –: kristendommen, moralen og det gamle rettsbegrep.»[8]
Forbudt
Omslag til Hans Jægers kanskje mest kjente bok, Syk kjærlihet
Inspirert av naturalismen, den deterministiske diktning, ville Jæger beskrive de sosiale forholds innflytelse på enkeltindividet ut fra det selvopplevde. Den selvbiografiske Fra Kristiania-Bohêmen ble øyeblikkelig beslaglagt og Jæger selv i 1886 idømt en større pengebot og 60 dagers fengsel. Han mistet også stillingen som stortingsstenograf. Jæger hadde på forhånd gått ut med en omtale av boka, hvor han hevdet litteraturens rett til å skrive om prostitusjonen og den dobbeltmoralen som lå til grunn for det offentlig regulerte prostitusjonssystemet.
I og med at beslaglegging skjedde under Sverdrups radikal-liberale regjering, førte dette til diskusjon, spesielt innenfor de radikale kretser, om kunstens rolle i samfunnet og ytringsfrihetens grenser. Jonas Lie var en av dem som protesterte ved å skrive i Dagbladet den 23. mars 1886 at «å kjempe mot åndsstrømningene var som å ville stanse Golfstrømmen med en kork.»
I begynnelsen av 1890-årene tapte den ytterliggående borgerlige radikalismen terreng og nyromantikken vant fram. Jægers siste litterære verk var trilogien «Kristiania-bohemens Bekjendelser», som besto av bøkene Syk kjærlihet, Bekjendelser og Fengsel og fortvilelse (1893–1902). «Kristiania-bohemens Bekjendelser» er en dagbokroman om forfatterens liv mellom november 1887 og oktober 1888. Det var også i dette tidsrommet han sonet dommen for Fra Kristiania-Bohêmen. Trilogien kretser om trekantforholdet mellom Jæger, Christian Krohg og den tilbedte Oda Krohg, og er selvutleverende i en grad som ikke senere er blitt overgått av noen norsk forfatter. Siste bok omhandler også materiale som omtaler Oda og Christian Krohgs kamp mot at boken skulle bli utgitt, etter at de hadde giftet seg og ekskludert Hans Jæger fra det gamle trekantdramaet.
Bøkene ble beslaglagt i hele Norden. Ut over å forklare sin egen kjærlighet, håner Jæger sine tidligere kampfeller for å ha oppgitt enhver samfunnsmessig virksomhet. I trilogiens sluttkapitel står det: «Fred og forsoning på alle kanter, hej, hyp! Inn i borgerskapet.»
Filosofi og anarkisme
Som person var Jæger hensynsløst ærlig, behersket ironisk, var dialektisk skolert og sannhetssøkende, men samtidig en idealist og en fantast som ofret hele sin borgerlige eksistens for sine meninger. Etter at han var blitt fratatt sitt arbeid som stortingsstenograf og blitt nektet å studere i Norge, dro han til Paris, hvor han fortsatte sine filosofistudier.
I 1906 utkom hans bok med den ironiske tittel Anarkiets bibel. Påvirket av både marxisme og Kropotkins anarkisme analyserer han Østens sprang inn i kapitalismen, kapitalismens krise og den sammenhengen dette har med agrarkrisen. Boken blir sett på som logisk bygget opp og interessant,[trenger referanse] men blir kritisert for å være teoretisk svak[trenger referanse]. Boken kritiserer pengeveldet og forkynner en anarkistisk revolusjon som forutsetning for et bedre liv for menneskeheten.
I 1907 startet Jæger et politisk kamptidsskrift ved navn «Korsaren» og med undertittelen «et kamporgan mod den socialdemokratiske alliancepolitik og statsparlamentarisme». Bladet hadde tilknytning til en anarkistisk organisasjon.
Andre verker han skrev er Kristiania-Billeder (1888), Novelletter (1889) og Socialismens ABC (1910) (ikke fullført). Han hadde også planer om et verk om Jean-Jacques Rousseau – Pierre-Joseph Proudhon – Karl Marx, en Metafysik og Bibelens anarki, men døde av kreft før noen av disse planene var ferdige.
Hans Jæger som eldre mann. Tegning av Henrik Lund fra 1909
Selv om Jæger ikke skapte kunstneriske monumenter, var hans litteratur menneskelige dokumenter. Hans liv og radikalisme ble en kunstnerisk inspirasjon for senere kunstnere, som Edvard Munch, Jens Bjørneboe og Ketil Bjørnstad.
.png)
