Barlien viste tidlig gode evner og lære- og leselyst. I 1793 ble han gift og tok over foreldregården, mot å svare kår til foreldrene. Presten på Overhalla på denne tiden beskriver Barlien som «en dueli Bonde, har Lyst til Studering, og er begavet med et godt mechanisk Genie, ærlig og troe i sine handlinger».
Barlien kjøpte en liten gård og bosatte seg i Trondheim i 1803.[3] Gården hadde et pottemakeri som han overtok og forbedret. Senere ble han også urmaker. Han utbedret med tiden vannverket i byen, og sammen med haugianerne Otto Carlsen og Paul Anziøn startet han et glassverk på gården Surviken. Barlien ble etter hvert viden kjent for sin mekaniske dyktighet, og i 1809 mottok han Dannebrogordenen.
Politikk
Etter omtrent ni år i Trondheim kjøpte Barlien gården Årgård (Overgård) på Namdalseid og vendte tilbake til jordbruket. Han utmerket seg som en dyktig gårdbruker; han bygde treskeverk og lagde sitt eget verktøy. I tillegg til det startet han også hattefabrikk og paraplyfabrikk, og eide et eget boktrykkeri. Foruten dette ga Barlien også ut bladet Melkeveien.[4] Omkring 1814 begynte Barlien å involvere seg i politikken, og selv om han ikke var medlem av riksforsamlingen, ble han valgt til det første ordinære Storting i 1815–1816 som eneste bonde fra Nord-Trøndelag.[4] Da en representant døde, ble han som eneste bonde medlem av Lagtinget. Den viktigste saken som kom til behandling i denne perioden var spørsmålet om ordningen av pengevesenet. Barlien sette seg godt inn i saken og ga ut et kort skrift om saken i 1815 med tittelen Anmærkninger betræffende Pengevæsenet. En Nationalsag.
Barlien fortsatte som stortingsmann fram til valget i 1818. I Det norske Nationalblad skrev Barlien en artikkel der han uttrykker sitt syn på norsk statsrett og erfaringene sine som stortingsmann. Her argumenterer han for at embetsmenn ikke skal kunne være stortingsrepresentanter. Barlien argumenterer ved å vise til at folket selv skal gi sine lover ifølge grunnloven. Folket er «den producerende og fabrikerende Deel af Statens Medlemmer». Alle andre er tjenere av folket, og Barlien mener således at kongen er den øverste tjeneren til folket.[5]
Barlien og embetsstanden så på hverandre med gjensidig mistro, og Barlien levde konstant under trusselen om tvangsauksjoner. I juni 1837 reiste han derfor til USA, og grunnla etterhvert en fabrikk i St. Louis. Barlien døde som bonde i Sugar Creek i Iowa i 1842.[4]
Verk
Anmerkninger betræffende Pengevæsenet. En Nationalsag, 1815
«Om Norriges Grundlov, Repræsentation og Valgene», i Det norske Nationalblad, hf. 7, s. 232–238
Bemærkninger til Norges Grundlov, Overgaard (Årgård) 1830
Melkeveien, 4 nr., Overgård 1830
Bemærkninger til det nye Lovudkast dat. 31. Oct. 1831, Trondheim 1833
Referanser
^Stortinget og statsraadet: 1814–1914. B. 1 D. 1 : Biografier A-K, side(r) 58[Hentet fra Wikidata]
^Stortinget og statsraadet: 1814–1914. B. 1 D. 1 : Biografier A-K, side(r) 60[Hentet fra Wikidata]
^Moe, Bernt (1845). «Barlien (Hans)». Biographiske Efterretninger om Eidsvolds-Repræsentanter og Storthingsmænd i Tidsrummet 1814-1845. Chr. Schibsted. Besøkt 28. november 2012.
