Handlingsregelen kan sees som et forsøk på å «binde seg til masten» for å unngå fristelsen ved for stort forbruk, her vist ved Odyssevs som bundet til masten lytter til sirenenes sang, i en over to tusen år gammel romersk mosaikkØnsket forbruksvekst med handlingsregelen
Handlingsregelen er en uttaksregel for Statens pensjonsfond utland (SPU eller «Oljefondet») som ble innført av Jens Stoltenbergs første regjering i 2001. Uttaksregelen går ut på at statsbudsjettet kan ha et underskudd i størrelsesorden tre prosent av kapitalen i SPU ved inngangen til budsjettåret når inntektene fra oljevirksomheten blir holdt utenfor. Tre prosent er forventet realavkastning på SPU. Handlingsregelen var på 4 prosent frem til februar 2017, da den ble redusert til 3 prosent.[1]
Bakgrunn
Et bredt flertall i Stortinget er enig om handlingsregelen som fast uttaksregel fra SPU i årene fremover. Dette har vært begrunnet med at bruken av oljeinntektene må skje på en disiplinert måte som bevarer institusjonene og de kulturelle særtrekk, og derigjennom bidra til at oljeinntektene vil forbli et varig økonomisk aktivum.
«Spare-» eller «fordelingsargumentet»: Dersom staten ikke bruker mer enn forventet langsiktig realavkastning av den finansielle formuen – fire prosent er ett mulig utfall – vil man kunne benytte omtrent like mye av formuen hvert eneste år i uoverskuelig fremtid. Dersom befolkningen ikke vokser, vil det være et nært konstant bidrag i tillegg til verdiskapingen forøvrig for nålevende og kommende generasjoner av nordmenn.
«Produktivitetsvekstargumentet»: Veksten i samlet verdiskaping blir bestemt av arbeidsmarkedsdeltakelse og forbedringer i samfunnets evne til å produsere varer og tjenester som andre setter pris på – mao. teknologi- og produktivitetsforbedringer vidt definert. Det er sjeldent populært å gjennomføre reformer som for eksempel bidrar til høyere arbeidsmarkedsdeltakelse, som sikrer effektiv bruk av offentlige ressurser, eller som gir folk insentiver til å jobbe hardere for å utvikle nye og bedre varer og tjenester. En grunn til dette er at kostnadene ved slike reformer ofte blir følt umiddelbart av særinteresser, mens gevinstene er langsiktige, kommer gradvis og blir delt av fellesskapet. Handlingsregelen er en uttaksregel som bidrar med faste budsjettrammer som gjør politikerne bedre i stand til å fatte beslutninger og prioriteringer som kan virke umiddelbart ubekvemme, men som bidrar til langsiktig vekst og er til fellesskapets beste.
Handlingsregelen er et institusjonelt svar på faren for såkalt Hollandsk syke og «ressursenes forbannelse». «Produktivitetsvekstargumentet» går til kjernen av disse utfordringene.
Flertallet i Stortingets finanskomité i 2001 var enig om at økt innfasing av petroleumsinntekter måtte bidra til å heve vekstevnen i økonomien. Dette skulle skje gjennom å prioritere oljepengebruken til utdanning, forskning, infrastruktur og vekstfremmende skatte- og avgiftskutt.
Den internasjonale finanskrisen året etter førte til at den offentlige pengestrømmen ble økt med samtykke fra alle partier, slik at en igjen brøt handlingsregelen, denne gang med store overskridelser. Svært mange andre land gjorde det samme, men da med underskudd i nasjonaløkonomien som resultat.
