Byggingen av den nye tollmuren under kong Friedrich Wilhelm I av Preussen innebar en stor utvidelse av byen fra Berlins middelalderske sentrum nordover. Samtidig ble de gamle festningsvollene revet for bedre å forbinde den gamle indre by med de nye bydelene og forstedene utenfor vollene. Tollmuren kom dermed til å omslutte den tettbefolkede forstaden Spandauer Vorstadt på den nordlige Berlin-siden av elven Spree.
Infrastrukturen til Spandauer Vorstadt var orientert rundt de store utgangsgatene mot nord, fra vest til øst: Oranienburger Tor mot Spandau, Hamburger Tor i retning Neuruppin og Hamburg, Rosenthaler Tor mot Rosenthal, og Schönhauser Tor mot Pankow. Fra midten av 1700-tallet vokste den ytre Spandauer Vorstadt opp mellom Hamburger Tor og Oranienburger Tor. Sentralt i dette området var bosetningen Neu-Vogtland hvor de første tidlige utleiebrakkene i Berlin ble bygget.
Tollmuren var i utgangspunktet kun en palisade, men ble erstattet på nordsiden av elven fra 1787 av en massiv, delvis rettet steinmur for bedre å dele området. På 1860-tallet begynte denne muren å bli revet etter hvert som byen vokste utover tollmurens grenser, og denne rivingsprosessen fortsatte til 1880-årene. Selv de arkitektonisk utsmykkede byportene, blant dem også Hamburger Tor, ble ikke spart for riving. Av de ti portene i den nordlige delen av tollmuren var det bare Neues Tor i Friedrich-Wilhelm-Stadt som overlevde.
Litteratur
Friedrich F. A. Kuntze: Das Alte Berlin. Verlag für Kunstwissenschaft, Berlin und Leipzig 1937, s. 20.
