Gunvor Hofmo ble født 30. juni 1921 i Christiania (Oslo), og vokste opp i Oslo sammen med sine foreldre og to søsken. Hofmo hadde bakgrunn fra arbeiderklassen på Oslos østkant.[6][7] Politkeren Rolf Hofmo var hennes onkel.[8]
I 1942 ble den jødiske flyktningen Ruth Maier, som var Hofmos nære vennine, deportert fra Norge og drept i Auschwitz. Gunvor Hofmo var tilstede på kaia da «Donau» ble lastet opp med jøder 26. november 1942.[9][10][11][12] Hofmo kan være en av personene med ryggen til fotografen i siluett på kaia da Donau la fra kai.[13] Hofmo var trolig i en tidlig fase av psykisk sykdom da hun ble kjent med Maier, slik det blant annet fremgår av Maiers dagboknotater.[14]
Maier og Hofmo ble kjent i 1940 da de var på frivillig arbeidstjeneste på Biristrand i 1940. I 1941 reiste de to til Trøndelag på gårdsarbeid og arbeid i en blomsterbutikk.[8][15][16] Sommrene 1941 og 1942 reiste de to i Gudbrandsdalen der de blant tok strøjobber på gårder.[17] Det er uklart om de to hadde et erotisk forhold og Maier hadde trolig ikke en homofil identitet.[18][19]
Hofmos bok Jeg glemmer ingen (1999) er illustrert med fem akvareller av Maier. I Hofmos etterlatte saker fantes en del akvareller av Maier. Møtet med Maier var en avgjørende hendelse i Hofmos liv og tapet av venninen reflekteres i mange av Hofmos utgivelser. De to hadde svært ulik familiebakgrunn, Hofmo hadde bakgrunn fra arbeiderklassen på Oslos østkant.[6][7] Maier formidlet blant annet Rainer Maria Rilke til Hofmo.[22]
Ruth Maiers dagbøker og brev ble tatt vare på av Hofmo. Dagbøkene inneholdt også mange dikt. Hofmo offentliggjorde deler av materialet i artikkelen "Ruth Maier" i tidsskriftet Vinduet i 1948 (nr 2, s. 123-131) og der fremgår at Maier synes å ha ant hva som ville skje.[23][24]
Etter krigen mottok Hofmo flere stipender som hun brukte til å reise utenlands, hovedsakelig til Frankrike, hvor hun oppholdt seg i Paris og Bretagne i syv måneder i 1950.[25]
I perioden 1954–1975 var hun flere ganger innlagt på Gaustad psykiatriske sykehus.[26] I hennes senere dikt er krigens lidelser, sorgen over den tapte elskede, skyldfølelsen og sykehustilværelsen tilbakevendende temaer.[27]
Jan Erik Vold har karakterisert Gunvor Hofmo som en av Norges fremste lyrikere og ga i 2000 boken Mørkets sangerske - en bok om Gunvor Hofmo. I 2021 utkom biografiern Venn, jeg har våket.[28]Jan Erik Vold var også redaktør for Hofmos Etterlatte dikt og Jeg glemmer ingen. Hofmos psykiske sykdom har vært omtalt i psykiateren Nils Retterstøls bok Store tanker, urolige sinn, og i psykiateren Arne Thorviks essay Stjernene og barndommen: om det vitale hos Gunvor Hofmo.
^Løvli, Geir (16. mars 2008). «Kjente en "annen" Gunvor Hofmo». Fredriksstad Blad (på norsk). Besøkt 17. november 2024. «...befant seg da alle på en såkalt arbeidstjenesteleir på Feiring gård på Biristrand i Oppland. Dette var før arbeidstjenesten ble nazifisert. – Vi var unge kvinner som ville gjøre en innsats for å hjelpe bøndene. Mat var en knapphet i krigssamfunnet, sier hun.»
^Andersen, Per Thomas (18. juni 2024). «Gunvor Hofmo». Store norske leksikon (på norsk). Besøkt 17. november 2024.
^Furuseth, Sissel (2003). Mellom stemme og skrift. Trondheim: Det historisk-filosofiske fakultet, Institutt for nordistikk og litteraturvitenskap, NTNU. ISBN8247152339.
^Furuseth, Sissel (2003). Mellom stemme og skrift. Trondheim: Det historisk-filosofiske fakultet, Institutt for nordistikk og litteraturvitenskap, NTNU. ISBN8247152339.
