Joseph Hubert Guillaume Lemmens, eller Josephus Hubertus Gulielmus Lemmens (født 26. juli 1884 i Schimmert i Nederland, død 22. juli 1960 i Roermond) var en katolsk biskop og erkebiskop. Han var den femte biskop av bispedømmet Roermond (1932-1957) etter gjenopprettelsenv det bispelige hierarki i Nederland.
Liv og virke
Bakgrunn
Guillaume Lemmens kom fra en stor, velstående familie fra Neerbeek/Schimmert, som mange geistlige og noen biskoper var utgått fra, som for eksempel Joannes Nicolaas Lemmens. Han var sønn av Joseph Willem Hubert Lemmens, statsveterinær og direktør for det kommunale slakteriet i Maastricht, og Maria Elisabeth Heusch. Han gikk på gymnasium i Rolduc, hvor han tok sin avsluttende eksamen i 1904. Deretter studerte han filosofi og teologi i Rolduc og Roermond.[1]
Prest
Lemmens ble ordinert til prest den 26. august 1909. Deretter studerte han videre i universitetet i Leuven (1909-11) og Roma (1911-14), henholdsvis teologi, og kirke- og romerrett. Fra 1914 til 1918 var han kapellan ved St. Matthias-kirken i Maastricht. I dette folkerike sognet med hovedsakelig fabrikkarbeidere gjorde han en innsats for mer trengende.[1]
I 1918 ble han utnevnt til professor i moralteologi ved hovedseminaret i Roermond. Han ville ha denne stillingen med stort engasjement i 14 år, hvor han forsøkte å lære studentene sine menneskelighet, mildhet og psykologisk innsikt. Man tok sikte på at de skulle bli gode sjelesørgere.[1]
En uke senere døde Schrijnen og Lemmens ble ordinarie biskop av Roermond. I sitt virke la han vekt på å fremme folkefromheten, oppslutning om eukaristien, og mariansk hengivenhet.
Andre verdenskrig: Biskop Lemmens var en erklært motstander av nasjonalsosialismen og av enhver form for samarbeid med de tyske okkupanter. Sammen med erkebiskop Johannes de Jong (Utrecht) og biskopen av Haarlem, Johannes Huibers, skrev han flere hyrde brev der han fordømte tyskernes politikk og nyordninger og oppfordret de troende til ikke å samarbeide med denslags. Med denne prinsipielle holdning ansporet han mange i bispedømmets presteskap i bispedømmet til motstandskraft og til aktivt å hjelpe mennesker som led under okkupasjonen. Han overlot direktekontakten med de som trengte råd og støtte i deres motstandsvirksomhet til sin sekretær Jan Leonard Moonen. Dette etterlot ingen tvil om at det å hjelpe jøder, folk i skjul og forfulgte var et samvittighetsbud.
Biskop Lemmens med Prins Bernhard etter krigen, 1945.Biskop Lemmens i 1957
Limburgs geistlige som Jac Naus, Ludo Bleys og Petrus Gerardus van Enckevort fulgte opp dette energisk opp startet «omsorgsgrupper» i 1943, først i Venlo og Roermond, og det oppstod rundt dem nettverker for beskyttelse av forfulgte. Biskop Lemmens ble ble selv ikke utsatt fra noe fra tyskerens side, med Moonen ble arrestert og døde i fangenskap i Bergen-Belsen.
Etterkrigstiden: Etter 1945 gjenopptok biskop Lemmens linjen han hadde fulgt før krigen. I 1947 arrangerte Lemmens en Mariakongress i Maastricht. Pilegrimsreisene han ledet i årene 1950-55 var navngjetne.[1] Han donerte et glassmaleri til kirken i den marianske pilegrimsbyen Kevelaer, rett over grensen til Tyskland (og bispedømmet Roermonds østgrense).
I hyrdebrev manifesterte han sin fordømmelse av seksuelle overgrep og mante presteskapet til et særlig engasjement mot dette. En prest, som ble dømt i 1941 for overgrep mot tre barn, forgrep aeg på en jente seksuelt i igjen i Doenrade i 1946 og kom på kant med loven igjen i 1952, ble likevel bare gjeninnsatt i tjenste av Lemmens.[2]
Han trakk seg av helsemessige årsaker den 1. desember 1957. Han forble aktiv som stiftsforvalter i noen måneder til, hvoretter han ble etterfulgt i Roermond av Antonius Hanssen. Ved sin pensjonering ble han tildelt titulærerkebispedømmet Samosata, noe som ville få ham til å gå inn i historien som erkebiskop.
Etter sin død i 1960 ble han gravlagt i bispekapellet i Roermond.
,_Vrijthof,_kinderbloemenhulde_3.jpg)
