Group of Sevenkunstnerne F.Varley, A. Y. Jackson, L. Harris, T. Thomson, Frank Johnston, Arthur Lismer og J. E. H. MacDonald
Group of Seven var en kunstnergruppe i Canada (1920 - 1931), som særlig la vekt på å skildre naturen og det særegent canadiske. Som forbilder hadde de skandinavisk kunst slik den fremsto på den skandinaviske kunstutstillingen som ble vist flere steder i USA 1912 - 1913.
Den skandinaviske utstillingen var tilrettelagt (kuratert) av en amerikansk kunstkjenner, som la særlig vekt på at de utstilte arbeidene kunne falle i smak for et amerikansk publikum, som ikke var blitt introdusert for de nyere europeiske tendensene. Både Danmark og Sverige stilte derfor med et preg av århundreskiftets gullaldermaleri. Norge var ikke helt på linje, selv om både Henrik Sørensen og Jean Heiberg ble valgt bort. Den norske utstillingen markerte seg likevel tydelig som moderne, og fikk meget varierte kritikker (nærmest slakt i New York, men vesentlig bedre i andre byer). Dette preget skyldtes et samarbeide mellom Christian Krohg og Jens Thiis (direktør for Nasjonalgalleriet.
Harris og MacDonald dro ens ærende til Buffalo, da utstillingen ble vist der. De var selv på søk etter sitt eget uttrykk som nasjonale kunstnere, og så en mulighet ved å bruke tildels sterke farger og pastose penselstrøk til å fremstille «rå» natur slik det fantes mengder av i Canada.
Som gruppering var der en langsom utvikling derfra og til 1920, da de syv sto fram som en gruppe med et program som skulle vekke stor strid.
Deres første kollektivutstilling ble arrangert i Art Gallery of Toronto i mai 1920. Harris hadde skrevet forordet som inneholdt formuleringer om kunst som en «vesentlig kvalitet ved menneskelivet» og at den «måtte gi en oppriktig tolkning av en voksende nasjons ånd». Utstillingen ble en årvis foreteelse fram til 1925.
Medlemmene hadde forskjellig bakgrunn, men var stort sett etablerte kunstnere. De arbeidet også på forskjellige kanter av landet både alene og sammen med en eller flere kolleger. Mennesker var der lite av i bildene, bortsett fra hos Fredrick Varley som var utdannet som portrettmaler. Men det var først og fremst det mangslungne landskapet og årstidenes skiftende lys som ble skildret. Noen ganger var to eller flere av gruppen sammen om å male, men det ble ikke til at det dannet seg noe kunstnerkollektiv.
Ideene deres, og måten de ble ført fram på, vekket motforestillinger, både fordi de ble støttet fra progressive gallerister (ikke minst ved nasjonalgalleriet) og på grunn av malemåten. En skribent framførte at « - - Om noen kunne tenke seg å emigrere til Canada etter å ha sett et disse maleriene, må vedkommende være profesjonell humorist. - - »
I 1932 ble det arrangert en landsomfattende underskriftskampanje for å få direktøren for nasjonalgalleriet vekk for «åpenbar stillingstagen» for moderne kunst.
Diskusjonen engasjerte også ikke-spesielt kunstinteresserte slik at en Vancouver-journalist skrev at «en fremmed som kom til byen i den perioden, måtte ha blitt overbevist om at folk i denne byen var mer interessert i kunst enn innbyggerne i Firenze, Chelsea eller Montmartre».
Mot 1930 begynte også andre unge kunstnere å ta etter.
