Rødgifurvase av Brygosmaleren i British Museum, ca. 480 f.Kr
Greske vaser er alle typer vaser, krukker, kar og tallerkener i keramikk fra antikkens Hellas som har bemalning. Bemalt keramikk må ikke blandes med all annen type keramikk fra antikken, som for eksempel kokekar, annen hverdagskeramikk, eller for eksempel transportkar, altså amforaer, som kunne være mer grovt fremstilt og ofte udekorert.
På grunn av at materialet bevares godt i middelhavsområdet er keramikken en av de viktigste kilder til arkeologiens forståelse av antikkens Hellas. Omkring 100 000 vaser er dokumentert i Corpus vasorum antiquorum. Disse gir gjennom motivene som viser hverdagsscener, mytologiske scener og annet viktig kunnskap, samt at de ofte gir en svært presis datering på funnstedet.
Forskningshistorie
Selv om studier av greske vaser settes i forbindelse med klassisk arkeologi, så vokste feltet frem under en tilnærming som best kan beskrives som kunsthistorie. Det navnet som de fleste innenfor ikonografiske studier kjenner til innenfor det klassisk feltet er Sir John Davidson Beazley, som brukte mesteparten av sin profesjonelle karriere på å undersøke malte gjenstander fra Athen.
Kunstskjønner
Connoisseurship på engelsk, er studiet som omhandler å tilegne gjenstander til en spesiell maler eller verksted[1]. Innenfor klassiske studier av keramikk var det her studiene begynte. Adolf Furtwängler utviklet feltet innenfor skulpturer, og J.D. Beazley gjorde det samme for greske malte vaser. Beazley så da ikke på signaturene som kunne finnes på gjenstandene, men så etter mer subtile kjennetegn, som for eksempel hvordan øret, nesen, kneskålen eller ankelen var gjengitt[1]. Innenfor faget har det i ettertiden oppstått debatt om hvorvidt Beazleys arbeid er pålitelig[1]. Se: videre lesning: Boardman 2001, Turner 2000 og 2004 og Vickers and Gill 1994, Whitley 1997 og Oakley 1998 og 2004.
Viktig å merke seg: forskjellige publikasjoner kan ha ulike årstall for periodene. Ved referanse til en periodes spesifikke årstall bør alltid kilde oppgis. Her: Clark et al. 2002.[3] (med ett unntak hvor annen kilde er oppgitt).
Protogeometrisk, ca. 1050-900 f.Kr.
Orientaliserende periode, ca. sent 8. årh til ca. 580 f.Kr.[4]
Geometrisk, ca. 900-720 f.Kr.
Protokorintisk og protoattisk svartfigur, ca. 720-620 f.Kr.
Korintisk, ca. 620-550 f.Kr.
Tidlig arkaisk svartfigur, ca. 620-570 f.Kr.
Arkaisk svartfigur, ca. 570-530 f.Kr.
Senarkaisk svartfigur og rødfigur, ca. 530-480 f.Kr.
Klassisk rødfigur, ca. 450-425 f.Kr.
Senklassisk rødfigur, ca. 425-300 f.Kr.
Hellenistisk, ca. 300-30 f.Kr.
Perioder
Viktig å merke seg vedrørende lengdene til de ulike periodene: den absolutte kronologien til gresk keramikk er basert på både relativ og absolutt dateringsmetoder. Det som har kommet frem etter at det ble gjort undersøkelser med absolutte dateringsmetoder er at en periodes lengde kan være ulik for ulike geografiske områder. Dette kalles lav og høy kronologi, og gjelder særlig kronologien til tiden før 700 f.Kr.[5]
Protogeometrisk stil
Protogeometrisk amfora, antagelig attisk, ca. 950–900 f.Kr.
Protogeometrisk stil var i bruk fra omkring 1050 f.Kr. til 900 f.Kr. I denne perioden fikk kunsten igjen et oppsving i de mørke århundrer som fuglte etter at den mykenske kulturen hadde gått under. Keramikk og smykker er blant de få kunstneriske uttrykk som er kjent fra perioden, da det ikke er funnet monumentalarkitektur, skulptur i større skala eller veggmalerier. Oppsvinget i keramikkproduksjon omkring 1050 f.Kr. ser ut til å henge sammen med at befolkningen igjen hadde blitt mer bofast.
Stilen er enkel, med dekorasjon som består av sirkler, trekanter, bølgede linjer og buer. De er tydelig plassert på vasene med omhu, og det er eksempler på at man har brukt passer og pensler med flere hoder.
Lefkandi på Euboia er det med omfattende funnstedet fra den perioden, og man kan skille ut en egen euboisk protogeometrisk stil. Attika var det første området hvor man begynte med keramikkproduksjon i større skala, og resten av Hellas er influert av den attiske stilen, spesielt Boiotia, Korint, Kykladene og de joniske koloiene.
Geometrisk stil
Boiotisk geometrisk hydria, ca. 700–625 f.Kr.
Geometrisk stil oppstod i det 9. århundre f.Kr., og var som navnet sier karakterisert av geometriske mønstre som meanderborder, trekanter, sirkler og linjer. Man begynte også igjen å bruke figurativ dekorasjon, men alltid i stilisert form og sammen med de geometriske mønstrene. Det oppstod flere lokale stiler, både på fastlandet og øyene. Vaser fra geometrisk tid er normalt daterbare til perioder på 5–25 år, avhengig av hvilken lokal stil det gjelder og når i perioden vasen er fra.
I tidlig geometrisk stil, omkring 900–850 f.Kr., finner man kun abstrakte motiver, men i mellomgeometrisk stil, omkring 850–770 f.Kr., kommer figurativ dekorasjon inn. Det vanligste er ett eller flere bånd med dyremotiver kombinert med bånd med geometriske mønstre. Malerne strevde etter å fylle alle tomrom med dekorasjon, en trend som holdt seg gjennom resten av den gemetriske perioden.
Rundt midten av det 8. århundre f.Kr. begynte man med menneskelige figurer. De beste kjente eksemplene kommer fra gravgods på Dipylon, en av Athens gravlunder. En av de få enkeltmalerne som er identifisert har sitt kallenavn derfra, Dipylonmesteren. De store gravvasene viser særlig gravfølger eller begravelsesscener som fremvisning av den døde (πρόθεσις / prothesis) og transport av den avdøde til gravlunden (ἐκφορά / ekphora). Kroppene er ikke naturalistiske, og er oftest satt sammen av geometriske elementer som sirkler og trekanter.
Mot slutten av perioden begynte man å vise mytologiske scener. Dette sammenfaller antagelig med tidspunktet hvor Homer kodifiserte den trojanske syklusen i Iliaden og Odysseen. Det er oftest vanskelig å vite om man har en mytologisk scene eller f.eks. en generisk kampscene. Man ser på samme tid at de lokale stilene, som tidligere har nøyet seg med å etterape den attiske stilen, begynner å utvikle distinkte stiler. F.eks. spesialiserte man seg i Argos på figurative scener, mens man på Kreta foretrakk abstrakte scener med få eller ingen figurer.
Subgeometrisk stil regnes som en overgangsstil som gjerne studeres sammen med geometrisk keramikk.
Orientaliserende stil
Den orientaliserende stilen var et resultat av økt kulturell utveksling i Egeerhavsområdet og det østlige Middelhavet i 8. og 7. århundre f.Kr.. Stilen har figurative elementer i svært stilisert utførelse. Den utviklet seg først i Korint, og kom til Athen omkring 725 f.Kr. Den holdt seg der inntil omkring 625 f.Kr.
Orientaliserende oinokhoe fra Rhodos, i såkalt villgeitstil, ca. 625–600 f.Kr.
Det var et stadig økende repertoar av motiver, særlig dyr og mytologiske vesener, som ble malt på vasene. Man begynte også å bruke dekorative elementer som lotusblader og palmetter i stedet for de rent geometriske elementene man tidligere hadde foretrukket. Mennesker forekommer sjelden; i den grad de finnes er det gjerne i silhuett med innrissede linjer noe som kanskje er en direkte forløper for svartfigurmaleriet. Det blir i denne perioden lettere å skille mellom forskjellige kunstnere, da de legger inn flere detaljer som viser personlig stil.
I Korint finner man parallelt med orientaliserende stil den protokorintiske stilen, som beholder en del geometriske elementer fra den subgeometriske stilen samtidig som den eksperimenterer med orientliserende elementer.
Korintisk keramikk ble eksportert til hele Hellas. Teknikken ble tatt opp i Athen, hvor man tonet ned den østlige innflytelsen noe og utviklet protoattisk stil. I midten av det 7. århundre f.Kr. oppstod hvitfigurstilen, med polykrome vasemalerier hvor klær og hud er fylt i med farge. Det antas at dette skjedde mye fordi den røde leiren i Attika ikke er like godt egnet til å vise hudpartier som den lyse leiren i Korint.
På Kreta og Kykladene begynte man å lage såkalte plastiske vaser, det vil si vaser der man former et dyre- eller menneskehode. Det er få trekk som er hentet fra korintisk keramikk i denne stilen.
Villgeitstilen
Den siste viktige stilen i perioden er villgeitstilen, som man tradisjonelt regner for å ha oppstått på Rhodos, men som er funnet over hele Lilleasia. De to formene man særlig finner er oinokhoer og tallerkner med eller uten føtter. I dekoren finner man stiliserte dyr, og spesielt villgeitene som har gitt navn til stilen. Rundt dyrefristen fylte man inn med dekorative elementer, spesielt geometriske former.[trenger referanse]
Hellenistisk stil
Hellenistisk stil, i perioden fra slutten av det 4. århundre til det 1. århundre f.Kr., opptrer i en periode hvor Hellas opplever en kulturell nedgangstid. I Athen ble rødfigurmaleriet erstattet av såkalte vesthellingsvaser, der man malte med lys brun glasur og hvit maling på en bakgrunn av svart glasur. Man hadde i begynnelsen fortsatt en del av motivene fra rødfigurmaleriet, men disse ble raskt erstattet av enklere motiver, som kranser, delfiner, rosetter osv. Variasjoner av stilen spredde seg over hele den greske verden.
Man finner fortsatt noen malere som utmerker seg, som Dariusmaleren og Underverdensmaleren, som begge virket i begynnelsen av perioden.
Figurtyper
Svartfigurvaser
Akhilleus og Penthiseleia, av Exekias, ca. 540–530 f.Kr.
Produksjonen av svartfigurvaser begynte i arkaisk tid, omkring 620 f.Kr., og fortsatte til omkring 480 f.Kr.. Teknikken består av at man maler figurer i svart og risser inn detaljer. Metoden oppstod i Korint, og spredde seg derfra til andre bystater. Den attiske produksjonen var den største og viktigste.
På korintiske svartfigurvaser var dyremotiv i begynnelsen viktigst, og det er i disse motivene man finner mest eksperimentering i den tidlige fasen. Etterhvert som kunstnerne ble mer sikre begynte de å vise mennesker i større grad, og dyremotivene ble tilsvarende mindre vanlige. Innen midten av det 6. århundre f.Kr. hadde kvaliteten på korintisk keramikk sunket betraktelig i forhold til den attiske, slik at malerne begynte å dekke den lyse keramikken med rød maling for å imitere attisk keramikk.
Det var i Athen at svartfigurstilen nådde sitt høydepunkt. Der finner man også de første signerte vaser; den eldste som er funnet er en dinos malt av Sophilos omkring 580 f.Kr. Dette viser at ambisjonsnivået er økende, og at vasemalerne ikke lenger er bare håndverkere, men kunstnere. Det er også lettere enn tidligere å identifisere malere som ikke signerte sine verker. Blant de største malerne i perioden regner man blant annet Kleitias, Exekias og Amasismaleren. Førstnevnte er kjent for den monumentale Françoisvasen, mens de to sistnevnte er kjent for sin spesielt gode komposisjon og deres narrative stil.
Omkring 520 f.Kr. ble en ny stil, rødfigurstilen, utviklet, og denne skulle etterhvert ta over for svartfigurstilen. En spesiell type svartfigurvaser, de panatheneiske amforaer, var i produksjon helt inn i det 4. århundre f.Kr..
Rødfigurstilen gav bedre mulighet til å vise detaljer i vasemaleriet. De første malerne som brukte stilen arbeidet også i svartfigurstil, men omkring tyve års tid med eksperimentering tok rødfigurstilen over som enerådende stil. Pionérgruppen er et kjent verksted fra denne overgangstiden; de malte figurer i rødfigursil, men brukte svartfigurstil til ornamenter.
Den andre generasjonen som malte i rødfigurstil introduserte en stadig økende grad av naturalisme, noe som særlig sees i måten øyne blir fremstilt på; i begynnelsen ble øyne vist rett på selv om figuren stod i profil, men man begynte i denne perioden å vise også øynene i profil. Man begynner også å se økende spesialisering innen vasetyper, med f.eks. Berlinmaleren og Kleophradesmaleren som lagde større vaser, og Douris og Onesimos som lagde kopper.
Innen den høyklassiske perioden i rødfigurmaleriet, omkring 480–425 f.Kr., hadde det utviklet seg flere distinkte skoler. Man finner for eksempel Mysonverkstedet, særlig Panmaleren, som holder på arkaiske former med stive tekstiler og oppstyltede positurer, som kan settes opp mot Berlinmalerens skole med malere som Akhilleusmaleren (muligens en elev av Berlinmaleren) som foretrekker naturalistiske positurer og gjerne en enkelt figur mot svart bakgrunn. I Niobidemalerens skole, særlig hos Polygnotos og Kleophonmaleren kan man gjenkjenne innflytelse fra Parthenonskulpturene. Man kan også se at den rike stilen i attisk skulptur gjenspeiles i vasemaleriet. Særlig Mediasmaleren er knyttet til denne stilen.
Den attiske vaseproduksjonen stoppet opp omkring 330–320 f.Kr.. Den hadde vært i nedgang gjennom hele det 4. århundre i takt med at Athens innflytelse minsket, og Aleksander den stores overtagelse av byen sammenfalt med at produksjonen klappet helt sammen uten at det er klart om dette er årsaken. Stilen var fortsatt i bruk i lang tid, kombinert med polykrom dekorasjon, i Magna Graecia, hvor man finner fem regionale stiler: apulisk, lukansk, siciliansk, campanisk og paestansk.
Produksjon
Råmateriale
Hellas har rike forekomster av fin leire som er godt egnet for keramikkproduksjon. Leiren rundt Athen er rik på jernoksid (Fe2O3), som gir den en dyp rød-oransje farge som skiller den fra leiren i andre regioner. I Korint, for eksempel, finner man en lysere leire som får en kremgul farge når den brennes. Spektroskopiske analyser av keramikk har avslørt forbindelser mellom forskjellige byer i middelhavsområdet; blant annet viste det seg at vaser fra Hadra utenfor Alexandria ikke var egyptiske slik man hadde trodd, men importvare fra Rhodos.
Leiren ble silt for å fjerne urenheter som kvarts og kalkstein slik at den ikke så lett sprakk under brenning. Spesielt fin leire ble brukt til å lage glasur.
Produksjonsmetoder
De eldste vasene ble laget ved at man rullet ut «pølser» som ble lagt oppå hverandre og klemt sammen. Omkring 2500 f.Kr. tok man i bruk dreiehjul, og de fleste greske vaser fra bronsealderen og senere er laget på hjul, med håndrullede ekstraelementer som hanker og i noen tilfeller plastiske dyre- eller menneskehoder.
Kompliserte vaser kunne dreies i flere deler som ble satt sammen når leiren hadde begynt å tørke ved hjelp av svært bløt leire som ble påført som lim. Vasen ble så bløtet opp igjen og dreid på nytt i sin helhet for å gi den helt riktig form.
Brenning
Den svarte, metalliske overflaten som er karakteristisk for gresk keramikk er egentlig ikke en glasur, men et resultat av at man dekket vasen med en fin oppløsning av samme leire som vasen er laget av blandet med alkalisk vann. Ved å kontrollere mengden oksygen som kom inn i oven under brenning kunne man oppnå den spesielle effekten. Oven ble først varmet til omkring 800 °C. Så ble en ventil åpnet slik at man slapp inn oksygen, og vasen ble rødbrun. Deretter økte man temperaturen til omkring 950 °C. Ventilen ble holdt lukket, og man la inn grønn ved som gav mye karbonmonoksid slik at det oppstod svart jernoksid eller magnatisk jernoksid på overflaten etter reaksjonen med jernoksiden i leiren. Til slutt ble det igjen sluppet inn oksygen og ovnen ble kjølt ned til omkring 900 °C slik at områdene som ikke var dekket med den spesielle leirblandingen igjen ble røde.
Innskrifter
«Sophilos me egraphsen», signatur fra ca. 580 f.Kr.
Innskrifter på greske vaser kan deles i to kategorier. De eldste er innrisset tekst, som begynner omtrent samtidig med at det greske alfabetet oppstod i det 8. århundre f.Kr. Omkring et århundre senere begynte man med påmalte innskrifter. Begge former er nokså vanlige inntil hellenistisk tid. Det er særlig på attisk keramikk man finner der; omkring en av ti vaser, det vil si 8–10 000 vaser, fra dette området har innskrifter.
Signaturene er av forskjellige typer. Man finner signaturer fra både keramiker og malere; disse kan skilles fra hverandre ved at førstnevnte skrev epoiesen (lagde) mens sistnevnte skrev egraphsen (malte). Enkelte vaser har også navnet på kunstneres velgjører påmalt. Man finner også verkstedmerker på korintiske vaser fra begynnelsen av det 6. århundre f.Kr. og senere. Innskrifter som forklarer motivet, f.eks. navnet på mytologiske personer eller litt dialog mellom personene, er også vanlige.
En helt spesiell type innskrifter er kalos- og kale-innskriftene; adjektivet «god» er kombinert med et personnavn, og antas å ha vært en form for smiger mellom personer i Athens overklasse.
På svartfigurvaser finner man også intetsigende innskrifter, og tidligere trodde man at disse var laget av ikke-skrivekyndige malere som etterlignet andre. Men, moderne forskning viser at det kan ha vært til nå ukjente dialekter som er gjengitt på disse vasene[6].
Referanser
^abcSnodgrass, Anthony (2012). «What is Classical Arcahaeology? Greek Arcaheology». I Alcock, Susan E.; Osborne, Robin. Classical Arcaheology, second edition. West Sussex: Wiley-Blackwell. s. 19, 22, 23.
^Clark, W.J.; Elston, Maya; Hart, Mary Louise (2002). Understanding Greek Vases, a Guide to Terms, Styles and Techniques. Los Angeles: Getty Publications. s. 31–63.
^abClark, W.J.; Elston, Maya; Hart, Mary Louise (2002). Understanding Greek Vases, a Guide to Terms, Styles and Techniques. Los Angeles: Getty Publisher. s. ix.
^Iddeng, Jon W.; Wenn, Camilla C. (2011). Antikkleksikon, Thorleif Dahls Kulturbibliotek - Ny revidert utg. Oslo: H. Aschehoug & co. s. 191.
^Bietak, Manfred (2003). «Introduction: High and Low Chronology». I Czerny, Ernst. The Synchronisation of Civilisations Iin the Eastern Mediterranean in the Second Millenium B.C. III Proceedings of the SCIEM 2000 – 2nd EuroConference Vienna, 28th of May – 1st of June 2003. Osterreichischen Akademie der Wissenschaften. s. 13–23.Mangler |etternavn1= i Editors list (hjelp)
Beazley, John Davidson (1956). Attic Black-Figure Vase-Painters. The Clarendon Press, Oxford. (852 s.)
Beazley, John Davidson (1963). Attic Red-Figure Vase-Painters: Volume I. Andre utg. The Clarendon Press, Oxford. (s. 1-779)
Beazley, John Davidson (1963). Attic Red-Figure Vase-Painters: Volume II. Andre utg. The Clarendon Press, Oxford. (s. 780-1708)
Beazley, John Davidson (1963). Attic Red-Figure Vase-Painters: Volume III. Andre utg. The Clarendon Press, Oxford. (s. 1709-2037)
Beazley, John Davidson (1971). Paralipomena: Additions to Attic Black-Figure Vase-Painters, and to Attic Red-Figure Vase-Painters. Andre utg. The Clarendon Press, Oxford. (680 s.)
Boardman, John (1985). Athenian Red Figure Vases, the Archaic Period, a Handbook. Thames & Hudson, London. (252 s., 528 ill.)
Boardman, John (1998). Early Greek Vase Painting, 11th-6th centuries B.C, a Handbook. Thames & Hudson, London. (287 s., 588 ill.)
Boardman, John (2001). The History of Greek Vases. Potters, Painters and Pictures. Thames & Hudson, London. (320 s., ill.)
Burns, Lucilla (1991). The British Museum Book of Greek and Roman Art. British Museum Press, London. ISBN 0-7141-1297-6 (223 s., ill.)
Clark, W.J., Maya Elston og Mary Louse Hart (2002). Understanding Greek Vases, a Guide to Terms, Styles and Techniques. Getty Publications, Los Angeles. (158 s., Ill.)
Oakley, John H. (1998). “Why study a Greek vase-painter? A response to Whitley’s “Beazley as theorist”. Antiquity 72. 209-213.
Oakley, J.H. (2004). ‘New vases by the Achilles Painter and some further thoughts on the role of attribution.’ I Greek Art in View: Essays in honour of Brian Sparkes, Stephanie Moser og Simon Keay, redaktører. Oxbow books. (184 s., ill.)
Oakley, John H. og Olga Palgia (red.) (2008). Athenian Potters and Painters: volume II. Oxbow Books, Oxford and Oakville. (416 s., ill.)
Osborne, Robin (1998). Archaic and Classical Greek Art. Serie: Oxford History of Art. Oxford University Press, Oxford og New York. (270 s., ill.)
Richter, Gisels M.A. (1987 [1959]); A handbook of Greek Art, a Survey of the Visual Arts of Anicient Greece. Niende utg. ISBN 0-7148-2496-8
Sparkes, Brian A. (1991). Greek Pottery, an Introduction. Manchester University Press, Manchester og New York. (186 s., ill.)
Turner, Michael (2000). "Attribution and Iconography". Mediterranean Archaeology 13:2000. S. 55-66.
Turner, Michael (2004). "Iconology vs. Iconography: the Influene of Dionysos & the Imagery of Sarpedon". Hephaistos: New Approaches in Classical Archaeology and related Fields 21/22:2003/2004. S. 53-80.
Vickers, Michael og David Gill (1994). Artful Crafts: Ancient Greek Silverware and Pottery. Clarendon Press, Oxford. (272 s., 74 ill.)
Whitley, J. 1997. “Beazley as Theorist”. Antiquity 71. S. 40-47.
