Grant Hart (født Grantzberg Vernon Hart; 18. mars1961 i Saint Paul, død 14. september2017 i Minneapolis) var en amerikanskmusiker best kjent som trommeslager og låtskriver i bandet Hüsker Dü. Etter bandets oppløsning i 1987 startet Hart rock-trioen Nova Mob, hvor han sang og spilte gitar. Hart opplevde begrenset suksess med begge bandene, og Harts solokarriere ble hans hovedfokus etter oppløsningen av Nova Mob i 1997.
Som låtskriver i Hüsker Dü mottok Harts sanger (som «The Girl Who Lives on Heaven Hill» og «Turn On The News») skryt fra kritikere og med-musikere. Harts sanger i Hüsker Dü var hovedsakelig melodiske og tilgjengelige, i motsetning til rivalen Bob Moulds skrikende sang-stil. Hart er også notabel for temaer i sangene sine, som inkluderte en ungdoms fremmedgjøring i «Standing By The Sea» og beskrivelsen av et mord i «Diane», temaer som var uhørt i 1980-årenes hardcore.
Biografi
Oppvekst
Grant Hart ble født i 1961 som det yngste barnet i en «typisk amerikansk dysfunksjonell familie».[6] Når Hart var 10 år ble hans eldre bror drept i en bilulykke. Hart tok over brorens platesamling og trommesett, og han begynte snart å spille i mange band. På denne tiden viste Hart liten interesse for rockemusikk. Han foretakk å høre på filmmusikk og hitlåter fra 1950- og 1960-årene.
Hart møtte Bob Mould mens han jobbet i en musikkforretning. Mould, som på denne tiden nylig hadde begynt på college, skulle kjøpe marijuana av Hart.[trenger referanse]
Hart startet Hüsker Dü i 1979 sammen med Bob Mould og kameraten hans Greg Norton. Med bandets tidlige matriell fikk gruppen seg et navn i hardcore-bevegelsen på starten av 1980-tallet. Bandmedlemmene fikk hjelp av foreldrene tidlig i karrieren, som i Harts tilfelle fikk låne morens kopimaskin på jobben for å lage flygeblader.[7] Bandet lånte 2,000 dollar på farens lån for å finansiere gruppens første singel, «Statues» på Reflex Records.[8] Den begrensede suksessen var blitt merkbar i 1982 da Hart var arbeidsløs og måtte ha støtte av venner og familie for å tjene til livets opphold.[9]
Hüsker Düs musikk ble mer melodisk og strukturert med tiden. I 1982 var Harts tromming «betydelig teknisk forbedret og mer presis enn tidligere», samtidig som han og Mould som delte syngingen, ble mer samstemte.[10] Mens Mould var bandets hoved-låtskriver, begynte Hart å skrive flere låter. Hart skrev to sanger på Metal Circus EP-en, den mørke «Diane» og den lystige «It's Not Funny Anymore». Hüsker Dü ble snart populære blant college-studenter, og flere spor fra Metal Circus, spesielt Harts «Diane» ble hyppig spilt på student-radio rundt i USA.[11] Hart fikk raskt tilnavnet «hippieen» av fans på grunn av hans lange hår og tendens til å spille barfot. Musikkbiograf Michael Azerrad uttalte i tillegg at Harts sanger var «mye mer San Francisco '67 enn New York '77», noe som stod i kontrast til Moulds bitre låter.[12]
Med tiden som Hart og Mould utviklet seg musikere og låtskrivere, ble uenighetene stadig større og konkurransen mellom de to ble stor.[13] Spenningene ble større da Mould krevde at de skulle krediteres enkeltvis på bandets neste album, Zen Arcade.[14] Til tross for kreative forskjeller fikk Zen Arcade og deres påfølgende album god mottakelse. Michael Azerrad sa senere at rivalene på Flip Your Wig «prøvde å gjøre sitt beste for å utkonkurrere hverandre, med positive resultater».[15] Hüsker Dü hadde på denne tiden forlatt sin opprinnelige hardcore-bakgrunn, noe som førte til uenigheter med deres daværende plateselskap, SST Records. Hart uttalte senere i et intervju at at SST mislikte bandet «fordi de bodde på moteller på turné og skrev glade låter», noe som plateselskapet følte gikk imot deres filosofi.[16]
I 1986 signerte platekontrakt med Warner Bros. som en av de første bandene fra den amerikanske indie-scenen.[17] Spenningene mellom Mould og Hart ble imidlertid større etter at de signerte med Warner Bros. Hart ble heroinavhengig på deres turnéen som fulgte med debutplaten deres, Candy Apple Grey fra 1986, og senere det året ble Hart diagnostisert som hiv-positiv. Mould og Hart hadde åpne krangler om hans dop-misbruk og de kreative forskjellene mellom de to. Hart beskyldte Mould for å hindre at han ikke fikk flere enn 45 prosent av sangene på hvert album.[18] Bandet ble oppløst etter en konsert i Columbia, Missouri på turné for bandets siste album, Warehouse: Songs and Stories. Hart prøvde å få bukt med heroinavhengigheten med å forsyne seg med metadon, men flasken han oppbevarte dopet hadde lekket. Han spilte den påfølgende konserten, men Mould og Norton bekymret seg for Harts tilbakeholdne holdning, og trodde han ikke var i stand til å spille de neste konsertene. Hart insisterte at han kunne spille, men Mould hadde allerede avlyst bandets neste konserter. Han sluttet i bandet fire dager senere. Hart sa senere at hans dopmisbruk ikke var grunnen til bandets oppløsning, men snarere uenighetene mellom bandmedlemmene. Hart uttalte at det «var enklere å forholde seg til Mould om du fulgte hans regler», og sa at Moulds låter hadde utviklet seg til å bli «firkantede».[19]
Solokarriere og Nova Mob
Seks måneder etter Hüsker Düs oppløsning oppdaget Hart at hans hiv-diagnose var feil.[20] I 1989 slapp han ut sin debut-EP, 2541 på Hüsker Düs tidligere plateselskap, SST. Interessant nok kommer tittelen fra adressen fra hvor hans tidligere bandkamerater hadde leiligheter og øvningslokale.[21] Marshall Crenshaw, samt The Go-Betweens' Robert Forster gjorde senere en coverversjon av tittelsporet. Etter utgivelsen av EP-en jobbet Hart for å bli rusfri.
Sent i 1989 startet han et nytt band, Nova Mob. Besetningen besto av Michael Crego på trommer, Tom Merkl på bass og Hart selv som gitarist og vokalist. Bandet gav ut sin første singel «All of My Senses» i 1990, og EP-en Admiral of the Sea et år senere.[21] Besetningen i bandet ble senere endret med Marc Retish og så Steve Sutherland på trommer, samt Chris Hesler på solo-gitar. Bandet turnérte flere ganger i Europa til varm mottakelse. Nova Mob gav ut to studioalbum, og en EP. Bandet ble oppløst på den påfølgende turnéen til deres siste album.
Hart returnerte til studioet som soloartist med Ecce Homo i 1996 og Good News for Modern Man fra 1999. I 2004 gjenforentes Mould og Hart på en veldedighetskonsert for Karl Mueller, bassisten i Minneapolis-bandet Soul Asylum som kjempet mot det som senere skulle vise seg å være en tapt kamp mot kreften. Ifølge hans hjemmeside spiller Hart for tiden inn et album i Montreal med forventet utslippsdato i 2007. I september 2006 sa Hart til musikkmagasinet Q; «jeg jobber med bandet Godspeed You! Black Emperor. De har gitt mer av seg selv på et par uker enn hva Bob gjorde på ni år med Hüsker Dü».[22]
Død
Hart døde den 14. september 2017 ved University of Minnesota Medical Center av komplikasjoner fra leverkreft og hepatitt.[23]
Musikalsk stil
Som vokalist kan Grant Hart bli kreditert (sammen med bandkamerat Bob Mould) som en av forfedrene av emo-bevegelsen. Hans følelsesladede synging og lyriske temaer på sanger som «Keep Hanging On», «Standing By The Sea», «Diane», «It's Not Funny Anymore», «Turn On The News», «The Girl Who Lives on Heaven Hill», «If I Told You» og «Sorry Somehow» viste retninger for dypere personlige uttrykksmåter i hardcore punk og rock generelt.
Som trommeslager spiller Hart mange forskjellige stilarter med en jazzete stil hørt på Zen Arcade, pulserende basstromme-rytmer på Flip Your Wig, og den slagkraftige punk-trommingen på Land Speed Record. Etter Hüsker Dü forlot Hart trommestolen for å konsentrere seg om vokal og gitar. Hart spilte returnerte imidlertid tilbake på trommene i 2005 på Melvins' Pigskin, en singel som ble gitt ut i få eksemplarer.
