Etter avsluttede teologistudier ble Kinkel dosent for kirkehistorie ved det teologiske fakultetet i Bonn.
I 1839 grunnla sammen med komponisten Johanna Mockel og andre venner Maikäferbund, en litterær forening i Bonn som eksisterte fra juni 1840 til mars 1847.
Johanna var separert, men formelt sett fremdeles en gift kvinne, og da hun og Kinkel innledet et forhold, førte det til en stor skandale. Etter at skilsmissen var i orden og de 36 karensmånedene unnagjort, giftet de seg i 1843. Sammen fikk de fire barn.
Som gift med en skilt kvinne var ikke Gottfried Kinkel lenger velkommen ved det teologiske fakultetet, og 28. november 1845 ble han ansatt ved det filosofiske fakultetet. Fra 1846 var han ekstraordinær professor for kunst-, litteratur og kulturhistorie ved universitetet i Bonn.
Marsrevolusjonen
I 1848 ble Kinkel avisredaktør for Bonner Zeitung og var snart en av frontfigurene under det badisk-pfalsiske opprøret i 1849. De revolusjonæres krav var en fellestysk republikk.
Etter at den siste badiske oppstanden var slått ned, og med det hele den tyske marsrevolusjonen 1848/1849, ble Gottfried Kinkel arrestert og dømt til tukthusstraff på livstid. Han ble oppfattet som en martyr for revolusjonen og i mange byer samlet Kinkel-komiteer inn penger til familien hans.
Gottfrieds venner besluttet seg for å befri ham fra tukthuset i Spandau. Johanna Kinkel skaffet til veie nødvendige midler, blant annet til å bestikke en fengselsvakt, og formidlet fluktplanene til den fengslede. Natt til 7. november 1850 klarte eleven og vennen Carl Schurz å få ham ut av tukthuset. Begge flyktet til Storbritannia dit de ankom i desember 1850. Måneden etter kom Johanna og barna etter.
I eksil
Fra september 1851 til februar 1852 var Kinkel på reise i USA for å samle inn penger til en ny revolusjon i Tyskland. Vel tilbake i London ble han professor i litteraturhistorie ved Hyde-Park-College, senere ved Bedford-College.
Hustruen døde 15. november 1858. Kort tid etter grunnla Kinkel det tyskspråklige tidsskriftet Hermann med ham selv som første sjefredaktør. I 1861 gav han forelesninger i kunsthistorie ved South Kensington Museum, og la med det grunnlaget for kunsthistorie som fag i Storbritannia. I 1863 ble han eksaminator ved University of London og andre britiske undervisningsinstitusjoner.
I 1866 ble Kinkel professor i kunsthistorie ved Eidgenössische Technische Hochschule Zürich. Han fikk aldri amnesti av de prøyssiske myndighetene og døde i eksil i Zürich. Han er gravlagt på byens Friedhof Sihlfeld.
König Lothar von Lotharingien oder gekränktes Recht (1842)
König und Dichter (1851)
Mosaik zur Kunstgeschichte (1876)
Otto der Schütz. Eine rheinische Geschichte in zwölf Abenteuern (Cotta'sche Handbibliothek; Bd. 171). Cotta, Stuttgart/Tübingen 1846
Predigten über auserwählte Gleichnisse und Bildreden Christi, nebst Anhang einige Festpredigten (1842)
Tanagra. Idyll aus Griechenland. Wertermann, Braunschweig 1883.
Vom Rhein (1847)
Referanser
^abEncyclopædia Britannica Online, oppført som Gottfried Kinkel, Encyclopædia Britannica Online-ID biography/Gottfried-Kinkel, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]