Grammy (1982) Grammy Award for Best Instrumental Soloist Performance (without orchestra) (1982) Grammy Lifetime Achievement Award (2013) Grammy Award for Best Album Notes (1973) Juno Award for Classical Album of the Year – Solo or Chamber Ensemble (1979) Juno Award for Classical Album of the Year – Solo or Chamber Ensemble (1983) Juno Award for Classical Album of the Year – Solo or Chamber Ensemble (1984) Molson-prisen (1969)[10] Canadian Music Hall of Fame (1983) Grammy Hall of Fame Award (1985) (for verk: Bach: The Goldberg Variations (Glenn Gould album)) Canada’s Walk of Fame (1998) Person of National Historic Significance[11]
Familien het opprinnelig Gold, men endret navn på 1930-tallet på grunn av antisemittiske holdninger før krigen og Gold-navnet ga jødiske assosiasjoner. Gould spøkte senere om dette, og svarte når noen spurte ham om han var jødisk, at han var jødisk under krigen («When people ask me if I'm Jewish, I always tell them that I was Jewish during the war»).[17]
Som spedbarn skal han ofte ha nynnet/summet med stemmen i stedet for å skrike, og beveget fingrene som en pianist, og familiens lege forutså at han «måtte bli enten lege eller pianist».[18]Ulikt andre barn, trykket han ned en og en tangent da han fikk leke ved et piano, og hørte hele den lange tonen. Allerede i tre-årsalderen ble det slått fast at han hadde absolutt gehør, og han lærte å lese noter før han lærte å lese.[19][20]
Etter å ha mottatt pianoundervisning av sin mor, som var barnebarn til en fetter av Edvard Grieg[21], begynte Gould i en alder av 10 år ved Royal Conservatory of Music (det kongelige musikkonservatorium). Der studerte han piano med Alberto Guerrero, orgel med Frederick C. Silvester og musikkteori med Leo Smith.
12 år gammel avla han avsluttende eksamen ved musikkonservatoriet, med høyeste karakter av alle[22] Året etter avla han de skriftlige teorieksamenene og oppnådde den akademiske graden ATCM («Associate, Toronto Conservatory of Music»).[22]
Konsertpianist
13 år gammel gjorde han i 1945 sin første offentlige opptreden (på orgel), og året etter opptrådte han for første gang med orkester (Toronto Symphony Orchestra) i en framføring av Beethovens fjerde pianokonsert. Hans første offentlige solokonsert fulgte i 1947, og hans første solokonsert på Canadian Broadcasting Corporation (CBC/Radio-Canada) Radio kom i 1950. Dette var begynnelsen på et langvarig godt forhold til radio og til innspillinger generelt.
Gould spilte mye av Mozarts tidligere verker, men mislikte mye av hans senere arbeider. Et kjent sitat fra Gould er at «Mozart døde ikke for tidlig, men for sent».[25]
10. april1964 gjorde Gould sin siste offentlige opptreden i Los Angeles, og resten av sitt liv konsentrerte han seg om andre ting. Først og fremst innspillinger, men også skriving, kringkasting, produksjon av dokumentarer og komposisjoner (han komponerte riktignok lite).
Arbeid
Han er spesielt kjent for sine innspillinger av Johann Sebastian Bachs musikk, hvor han viste en sjelden teknikk og var i stand til å uttrykke polyfonien i Bachs musikk – og særlig to innspillinger av Goldbergvariasjonene – samt for sin eksentriske personlighet. Dette gikk blant annet på hans uortodoks musikalske tolkninger og opptreden ved tangentene, men også hans livsstil og personlige oppførsel. Han uttalte blant annet: Mange syns det er synd at Mozart døde så tidlig, men jeg syns han døde alt for sent.[26] Han var svært kritisk til utviklingen av Mozarts musikk etter hvert som komponisten ble eldre,[27] forkastet mange av de tradisjonelle oppføringene av romantisk musikk og hadde ganske overraskende framføringer av verker av Franz Liszt, Robert Schumann og Frédéric Chopin.
Han sluttet å opptre offentlig i 1964, og tilbrakte resten av sin karriere med studioinnspillinger, ofte med originalt valg av repertoar.
Han ble tildelt Grammy Award i 1974, to i 1983 og i 1984.
Forhold til moderne musikk
Selv om han likte noe moderne musikk, var han stort sett enten negativ eller ambivalent til populærmusikken. Han likte å gå på jazzkonserter med venner i sin ungdom, og har nevnt jazz i sine skrifter. Ved en anledning kritiserte han The Beatles for «bad voice leading»[28], men kunne like artister som Petula Clark og Barbra Streisand. Det var en gjensidig beundring mellom ham og jazzpianisten Bill Evans, som spilte inn sitt verk Conversations with Myself på Goulds Steinway & Sons' CD 318 flygel.