Gitta Sereny

Gitta Sereny
Født13. mars 1921[1][2]Rediger på Wikidata
Wien[3]
Død14. juni 2012[1][4]Rediger på Wikidata (91 år)
Cambridge (Storbritannia)[5]
Addenbrooke's Hospital[2]
BeskjeftigelseJournalist, skribent, historiker, biograf
Utdannet vedMax-Reinhardt-Seminar[6]
Universitetet i Paris, Sorbonne[6]
EktefelleDon Honeyman
MorMargit von Mises
NasjonalitetStorbritannia[7]
Ungarn
Østerrike[7]
SpråkEngelsk
UtmerkelserKommandør av Order of the British Empire
James Tait Black Memorial Prize (1995)
Duff Cooper Prize
Stig Dagermanprisen (2002)
CWA Gold Dagger for Non-Fiction (1998)
DebutThe Case of Mary Bell (1972)

Gitta Sereny (født 13. mars 1921 i Wien, død 14. juni 2012 i Cambridge, Storbritannia[8]) var en britisk biograf, historiker og undersøkende journalist. Sereny var født i Østerrike og rømte til Sveits etter den tyske annekteringen. Hun var særlig kjent for sine intervjuer og portretter av kontroversielle figurer, blant annet Mary Bell, som i 1968 ble dømt for drapet av to barn, mens hun selv var mindreårig, og Franz Stangl, kommandant for utryddelsesleiren Treblinka.[9] Hun var forfatter av fem bøker, inkludert The Case of Mary Bell: A Portrait of a Child Who Murdered (1972) og Albert Speer: His Battle with Truth (1995).

Bakgrunn og familie

Sereny ble født i Østerrike i 1921. Hennes far var en ungarsk protestantisk aristokrat, Ferdinand Serény, som døde da hun var to år.[10] Hennes mor var en tidligere skuespiller fra Hamburg, Margit Herzfeld, av jødisk opprinnelse. Hennes stefar var økonomen Ludwig von Mises.[11]

Som skoleelev reiste hun ved et tilfelle gjennom Nürnberg der hun ble betatt av skjønnheten i nazistenens Reichsparteitag. Hun og moren befant seg i Wien ved Anschluss i 1938 og opplevde jødeforfølgelsene der. Bare 11 år gammel leste hun Mein Kampf, og hun hørte Hitler tale til folkemassen 14 år gammel. Ludwig von Mises var av jødisk slekt og flyktet raskt til Sveits. Gitta Sereny og moren flyktet også til Sveits av frykt for å bli arrestert som pressmiddel for å få von Mises til å returnere. Hun reiste snart til Paris som kort tid etter var under tysk okkupasjon. I Frankrike hjalp hun motstandsbevegelsen, og etter tips om at hun ville bli arrestert, gikk hun til fots over Pyreneene og reiste med skip til USA. Mot slutten av krigen kom hun tilbake til Europa, hvor hun på vegne av Forente nasjoner arbeidet for foreldreløse barn som nettopp var befridd fra Dachau konsentrasjonsleir.[8][12][13] Hennes opplevelser fra krigen og tiden etter ble avgjørende for hennes virke som undersøkende journalist.[14]

Hun giftet seg i 1948 med Don Honeyman. Honeyman var en dristig fotograf i USAs hær under andre verdenskrig og ble kjent for en sort-rød plakatversjon av Alberto Kordas berømte foto «Guerrillero Heroico» av Che Guevara.[8][15][16]

Virke

Albert Speer (i midten) hevdet han ikke kjente til holocaust. Sereny konkluderte med det motsatte. Robert Ley til venstre, Herbert Backe til høyre.

Sereny var til stede ved Nürnbergprosessen i fire dager i 1945 som observatør, og det var der hun for første gang så Albert Speer.

Hennes metode besto av omfattende og grundig forarbeid, fulgt mange timer faktaorienterte intervju. Intervjuteknikken minner om politiets eller rettsmedisinerens, og var til dels inspirert av psykoanalytisk metode. Hun studerte og intervjuet Albert Speer over en periode på 11 år. Hun innrømte at hun likte Speer, men mente han kjente til holocaust.[12][14][17]

Sereny hadde selv truffet Adolf Hitler i Berlin i 1940, og ble «forbauset over hvor pen han var. Han var velpleid, uhyre ren og duftet alltid friskt av såpe, selv om han hadde dårlig ånde, noe han kjempet mot med konstant tannpuss.» Hun mente at han var «langt, langt mer intelligent enn folk vil innrømme...Han likte å omgi seg med kvinner, han syntes det var morsomt med småprat, kyss på hånden og den slags, og var utrolig sjarmerende mot dem som stod ham nær.»[18] I sine samtaler med Speer fant hun ut «i hvor stor grad Hitler beskyttet den lille kretsen av mennesker han hadde sitt sosiale liv med. Han brydde seg egentlig ingenting om hva generalene visste...men det han ikke ville, var at de han var følelsesmessig avhengig av, kjente til dem.»[19]

Sereny skrev en biografi om Mary Bell, som i 1968 ble dømt for drapene på to barn. Bell var selv var mindreårig da hun begikk drapene. At Sereny betalte Mary Bell for å medvirke til biografien var omstridt i samtiden.[8]

Hun avkreftet i 1992 ryktene om at Odilo Globocnik, som ledet holocaust i Lublin-distriktet, ikke hadde begått selvmord likevel.[20]

Franz Stangl

Boken Into that darkness (1974) er ifølge The Guardian fortsatt en av de beste bøkene om Det tredje riket og etablerte Sereny som ekspert på perioden. Stangl kom med en form for innrømmelse av skyld i intervju med Sereny et par dager før han døde. Sereny sa at hun avskydde Stangl, men insisterte samtidig på at han ikke var «ond».[12] Overfor Sereny hevdet Stangl at han og en kollega vurderte alle muligheter (inkludert desertering) for å unnslippe tjeneste ved utryddelsesleirene. Stangl uttalte at de var fullt klar over at de medvirket i en forbrytelse.[21] Boken om Stangl bygget på 60 timer personlig intervju.[8]

David Irving

He [David Irving] admires Hitler enormously. I gained a lot of understanding of Hitler, particularly through my work on Speer. Everything I have come to understand about Hitler horrifies me - even his very human sides. You would think once you discovered the human aspects, your attitude would change. But it can't change for me. I know too much of the other side.

Gitta Sereny[17]

Sereny lå i strid med holocaust-fornekteren David Irving fra 1970-tallet av som en av hans skarpeste og mest utholdende kritikere. Striden mellom de to begynte med Irvings bok Hitler's War der Irving hevdet at Hitler ikke kjente til massemordet på jødene før sent i 1943. Sereny kontrollerte alle kildene Irving hevdet å ha brukt, og konkluderte med at han tok feil. Sereny var i utgangspunkt imponert over Irvings grundighet og evne til å finne ukjente dokumenter. Irving kalte Sereny «en liten skrukkete sviske» (a shrivelled little prune), og ifølge The Observer næret Irving avsky for Sereny fordi han visste hun hadde gode kort på hånden. I 1996 gikk Irving til sak mot Sereny og Guardian Media Group for ærekrenkelse (engelsk: libel). Bakgrunnen for søksmålet var to bokanmeldelser i The Observer der Sereny skrev at Irving forfalsket historiske kilder i den hensikt å renvaske nazistene. Han vant ikke frem, og sammen med andre tapte søksmål medførte det at Irving i realiteten var konkurs. The Observer brukte minst 800 000 pund på å forberede rettssaken.[12][14][17]

Priser og utmerkelser

Sereny ble beæret med Duff Cooper-prisen og James Tait Blacks minnepris for sin bok om Albert Speer i 1995,[22][23] og Stig Dagerman-prisen i 2002.[24][25] Hun ble utnevnt til Kommandant av det britiske imperium (CBE) i 2004 for sin innsats i journalistikkens tjeneste.[26]

Bibliografi

  • The Case of Mary Bell (1972, nyutgivelse 1995)
  • Into That Darkness: from Mercy Killing to Mass Murder, a study of Franz Stangl, the commandant of Treblinka (1974, andre utgave 1995). På norsk som Ved avgrunnen. Fra barmhjertighetsdrap til jødeutryddelsen (oversatt av Inger Sverreson Holmes, Dreyers forlag, 2022)[27]
  • The Invisible Children: Child Prostitution in America, West Germany and Great Britain (1984)
    • Barnegråten ingen hørte, norsk utgivelse 1999[28]
  • Albert Speer: His Battle with Truth (1995)
  • Cries Unheard: The Story of Mary Bell (1998)
  • The German Trauma: Experiences and Reflections, 1938-2001 (2002)

Referanser

  1. ^ a b Encyclopædia Britannica Online, Encyclopædia Britannica Online-ID biography/Gitta-Sereny, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ a b Oxford Dictionary of National Biography, Oxford Biography Index Number 105198[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 11. desember 2014[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ «Obituary for author Gitta Sereny»[Hentet fra Wikidata]
  5. ^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 31. desember 2014[Hentet fra Wikidata]
  6. ^ a b Oxford Dictionary of National Biography[Hentet fra Wikidata]
  7. ^ a b LIBRIS, Libris-URI 0xbdgv0j1ppqnh4, utgitt 16. oktober 2012, besøkt 24. august 2018[Hentet fra Wikidata]
  8. ^ a b c d e «Veteran journalist Gitta Sereny dies age 91». The Independent (på engelsk). 18. juni 2012. Arkivert fra originalen 29. november 2019. Besøkt 26. oktober 2019. «The veteran journalist and writer built a reputation as a fearless pursuer of uncomfortable truths with a series of books that confronted the authors of some of the most reviled acts of the 20th century and in so doing became a controversial figure herself, in particular for her decision to pay the child killer Mary Bell for co-operating on a biography about her crimes.» 
  9. ^ Neild, Barry (18. juni 2012): "Gitta Sereny dies at 91", The Guardian.
  10. ^ «Gitta Sereny». Telegraph 18. juni 2012..
  11. ^ Boettke, Peter J.; Leeson, Peter T. (2006): The Legacy of Ludwig Von Mises, Edward Elgar Pub, s. xiv
  12. ^ a b c d Hilton, Isabel (19. juni 2012). «Gitta Sereny obituary». The Guardian (på engelsk). ISSN 0261-3077. Besøkt 28. april 2019. «She contended that it was his – slight – acknowledgment to her of his guilt that precipitated his death, 70 hours later. Her book on Stangl, Into That Darkness (1974), remains one of the best books on the Third Reich and established Gitta's reputation as an authority on the history of the period. Though she said later that she loathed Stangl and that she was glad he had died, she also insisted that he was not evil.» 
  13. ^ Schoenfeld, Gabriel (23. desember 2001). «Into That Darkness, Again». The New York Times (på engelsk). ISSN 0362-4331. Besøkt 23. april 2019. «Placed in a finishing school, Sereny soon ran away and made her way to Paris. She was all of 17 when, with the fall of France, she found herself living under Nazi occupation, working as a volunteer nurse with orphaned children and hiding an occasional British airman for the Resistance. Tipped off to her imminent arrest, she crossed the Pyrenees on foot, and then the Atlantic by boat to the United States. Only near the war's end did she return to Europe as a child-welfare officer for the United Nations, working with the shattered children freshly liberated from Nazi imprisonment at Dachau.» 
  14. ^ a b c Adams, Tim (24. februar 2002). «Memories are made of this». The Observer (på engelsk). ISSN 0029-7712. Besøkt 28. april 2019. «In advance of the Penguin/Lipstadt case coming to court, The Observer sought, with Sereny, to fight Irving's claims that the article had libelled him. To date, in preparing an initial defence for this case, which covers much of the same ground as the Penguin trial - how Irving has deliberately falsified historical record - this newspaper has had to spend £800,000 in legal fees. To apply to have the case struck off, because the allegations have already been heard and proven, would, with the prospect of a counter appeal by Irving, cost a further £50,000. In theory, The Observer might, if this application was successful, claim costs against Irving, (who, by defending himself, incurs none), but it would have to stand in line with Penguin and others, with little hope of receiving a penny.» 
  15. ^ Hilton, Isabel (19. juni 2012). «Gitta Sereny obituary». The Guardian (på engelsk). ISSN 0261-3077. Besøkt 26. oktober 2019. 
  16. ^ «Still a messiah?». www.newstatesman.com (på engelsk). 4. oktober 2007. Besøkt 26. oktober 2019. «In 1968, when the photographer Don Honeyman was experimenting with Alberto Korda’s iconic image of Che Guevara, he discovered something curious. Honeyman had been experimenting with a process of solarisation as a way of making fashion images more exciting and had been asked by a poster company to try the same thing with Korda’s photograph of Che.» 
  17. ^ a b c «Irving and Sereny go to war». The Independent (på engelsk). 6. juni 1996. Besøkt 28. april 2019. «David Irving does not like Gitta Sereny. He has not liked her since 1977, when she went through his book Hitler's War with forensic care and pronounced him wrong about Hitler's alleged lengthy ignorance of the Nazi's genocidal policies. «She was a shrivelled little prune then. And she is a shrivelled little prune now,» he said this week, shortly after it emerged he has served a libel writ on her.» 
  18. ^ Angela Lambert: Eva Braun (s. 23), forlaget Damm, 2006, ISBN 978-82-04-10744-2
  19. ^ Angela Lambert: Eva Braun (s. 360)
  20. ^ Sereny, Gitta (19. juli 1992). «A Nazi hunter run to Earth». The Independent (på engelsk). Besøkt 23. april 2019. «With the help of a former SOE officer, I located Major Alex Ramsay's widow in Vienna. She knew all about the raid, and had one photo from those her husband took in Paternion on 31 May 1945. It, too, was a picture of the corpse, and behind it were three prisoners - Hofle, Michalsen and Helletsberger. But here the face of the body on the ground - in dark suit and white shirt - was unmistakably that of Globocnik, and he was unmistakably dead.» 
  21. ^ Sereny, Gitta (15. oktober 1971). «"Ich war gefangen in der Falle"». Die Zeit (på tysk). ISSN 0044-2070. Besøkt 28. april 2019. «Wir waren uns einig: Das, was die da taten, war ein Verbrechen. Wir planten alles mögliche – auch desertieren. Wir haben lange über die Möglichkeit gesprochen. Aber wie hätten wir es tun können? Wo sollten wir hingehen? Vor allem, was würde unseren Familien geschehen?» 
  22. ^ «Past Winners of The Duff Cooper Prize - The Duff Cooper Prize». www.theduffcooperprize.org. Arkivert fra originalen 22. desember 2020. Besøkt 26. oktober 2019. 
  23. ^ Sereny, Gitta (1995). Albert Speer: His Battle With Truth. London: Pan Macmillan (digital) / Alfred A. Knopf (original). 
  24. ^ «Stig Dagermans frände är död». arbetarbladet.se (på svensk). 20. juni 2012. Besøkt 26. oktober 2019. «Titta på bilden, så här lycklig var hon på Laxön. När hon mottog Dagermanpriset 2002. Nu har författaren Gitta Sereny, 91, sagt adjö efter en lång livsgärning i tjänst hos mänskligheten.» 
  25. ^ «Gitta Sereney». dagerman.se. 2. juni 2002. Arkivert fra originalen 23. januar 2019. Besøkt 26. oktober 2019. «Hon påvisar att ondskans utövare är människor som liknar oss alla. Genom att bli varse de impulser som under extrema omständigheter skulle kunna driva oss att utöva grymhet kan vi öka vår förmåga att bromsa ondska när vi anar att den är på väg. Hon säger till oss att vi inte får låta barns nödrop när ingen vill se dem klinga ohörda. I denna hållning är hon en frände till Stig Dagerman. Därför får hon årets Dagermanpris.» 
  26. ^ «Writer Gitta Sereny dies aged 91». BBC News (på engelsk). 19. juni 2012. Besøkt 26. oktober 2019. «She was awarded the CBE for her services to journalism in 2004.» 
  27. ^ Wulfsberg, Marius (31. mai 2022). «- Ondskapens ansikt». dagbladet.no (på norsk). Besøkt 3. juli 2022. 
  28. ^ «Sereny, Gitta» på Nasjonalbiblioteket

Eksterne lenker

Strategi Solo vs Squad di Free Fire: Cara Menang Mudah!