Til tross for flere jobbtilbud, deriblant om å bli Claudio Monteverdis etterfølger i den prestisjefylte posten som kapellmester ved Markuskirken i Venezia, ble Carissimi værende i sin relativt beskjedne stilling livet ut. Det ser ikke ut til at han reiste utenfor Italia.[trenger referanse]
I 1686 beskrev etterfølgeren ham som «svært nøysom privat, svært imøtekommende mot sine venner og bekjentskaper, høyreist, mager og med en tendens til melankoli.»[a][6]
Virke
I Carissimis tid som komponist ble kirkemusikkens gjennomslagskraft svekket til fordel for den verdslige musikken. Da han startet karrieren var musikklivet dominert av kirkemusikken til tidlige generasjoner innen romerskolen, eksempelvis Palestrina, men da karrieren gikk mot slutten var operatiske former og verdslig instrumentalmusikk allestedsnærværende. Carissimi deltok selv aktivt i denne musikkhistoriske nyorienteringen ved å introdusere gjennomgripende nyvinninger i nesten samtlige av tidens musikkformer.[trenger referanse]
På det verdslige området utformet Carissimi kantaten, arien og duetten på en så kyndig måte at hele den videre utviklingen av disse formene bygde på hans ideer. Spesielt gjelder dette resitativet, som fikk stor betydning for utviklingen av den dramatiske musikken. En annen av komponistens hovedfortjenester er at han preget kirkemusikken med den nye stilen. Han satte musikk til en rekke bibelhistorier i kantateform, og gjennom et uttrykksfullt tonespråk med bildeskapende virkning som gjorde det mulig å utelate scenisk handling, blant annet oppnådd ved å kombinere akkompagnert solosang med ekspressive korpartier, skapte han grunnlaget for det senere bibelske oratoriet.[7]
^«Assai frugale nelle sue vicende domestiche, molto nobile di maniere nei confronti di amici e conoscenti, di alta statura, magro e incline alla melanconia.»
