Georgiansk arkitektur, her representert ved Circus, en historisk gate i byen Bath, formgitt av arkitekten John Wood den eldre.
Georgiansk tid (engelskGeorgian era) er en periode i Storbritannias historie som dekker styrene til de fire første hannoverkongene i Storbritannia: Georg I, Georg II, Georg III og Georg IV. Tiden dekker perioden fra 1714 til 1830 med en mellomperiode regentskapet definert av styret til Georg IV som prins av Wales under sykdommen til sin far Georg III. Ofte er det korte styret til den femte og siste hannoverkongen, Vilhelm IV (fra 1830 til 1837) også inkludert. Den siste hannovermonarken i Storbritannia var Vilhelms niese, dronning Victoria som har gitt navn til den påfølgende historiske perioden, viktoriansk tid, som konvensjonelt er regnet fra begynnelsen av hennes styre da Vilhelm døde og fortsatte fram til hennes død.
Betegnelsen georgiansk[1] benyttes vanligvis i sammenheng med sosial historie og arkitektur, tidvis også for litteraturen, men i Storbritannia benyttes betegnelsen «Augustan» for engelsk litteratur i perioden fra 1700 og til 1730-tallet, oppkalt etter Augustus som en anerkjennelse av innflytelsen fra antikkenslatinske litteratur.[2]
Befolkningen vokste i løpet av den andre halvparten av 1700-tallet, antagelig grunnet bedre ernæring og boforhold. Befolkningen i Storbritannia vokste fra 6 til 9 millioner i løpet av 1800-tallet. Det meste av denne økningen skjedde i London som ble tredoblet i størrelse til 1,5 millioner ved 1830. Andre byer var små sammenlignet med London, men også disse vokste dramatisk i størrelse, eksempelvis Manchester hvor befolkningen vokste fra rundt 10 000 ved begynnelsen av den georgiansk perioden til en befolkning på rundt 180 000 i slutten av den samme perioden. Likevel bodde det meste av den britiske befolkningen på landet.[4]
Georgianske tid var en tidsalder med enorme samfunnsmessige endringer i Storbritannia ved å være i begynnelsen på den industrielle revolusjon. Med den begynte også prosessen med økte og store forskjeller samfunnsklassene, og framveksten av rivaliserende politiske partier som whigene og toriene.
I de rurale områdene førte landbruksrevolusjonen til enorme endringer ved folkeforflytninger og nedgang for de samfunnene, framvekten av byer og begynnelsen av et integrert transportsystem, men uansett da rurale byer og landsbyer minsket og det ble knapt med arbeid, førte det til stor økning i utvandring til Canada, de nordamerikanske koloniene (som ble til USA i samme periode) og andre deler av det britiske imperiet.
Landbruksøkonomien minsket raskt og den urbane industrielle ekspanderte med en uhørt og enestående vekst. Fra dette lå også betingelsene for den største framgangen innen vitenskap og ingeniørkunst som verden til da ikke hadde sett maken til, men opp mot en bakgrunn av en samfunnsmessig urettferdighet som i dag er vanskelig å tenke seg.[5]
Tapet av en del av de amerikanske koloniene i den amerikanske uavhengighetskrigen ble sett på som en nasjonal katastrofe og ble vurdert av en del utenlandske observatører som begynnelsen på slutten for Storbritannia som en stormakt i Europa. I Europa trakk krigene med Frankrike ut for en fjerdedel av et århundre, 1793–1815. Seieren over Napoléon Bonaparte i slaget ved Trafalgar (1805) og slaget ved Waterloo (1815) under admiral lord Nelson og hertugen av Wellington brakte med seg en følelse av nasjonal stolthet, triumf og politisk reaksjon.[7]
Ekspansjonen av imperiet skaffet berømmelse til statsmenn og utforskere som Robert Clive og kaptein Cook, og sådde frøene til den verdensomspennende britiske imperiet i de viktorianske og edvardianske tidsepokene som fulgte.
