Major hadde først gått på skole i Dresden, men kom mot slutten av 1511 til Wittenberg der han ble immatrikulert på høyskolen. Han var så kurfyrstelig sängerknabe, til han i 1521 gjenopptok studiene i Wittenberg. Den 31. mars 1522 ble han baccalaurus og i 1523 fikk han den akademiske magistergrad i de syv fri kunster.
Akademisk karriere
Som disippel av Martin Luther og Philipp Melanchthon ble han i 1529 rektor ved skolen i Magdeburg (Johannisschule). I 1537 ble han predikant ved slottskirken i Wittenberg, promoverte den 18. desember 1544 i Wittenberg som doktor i teologi, og ble det følgende år professor i teologi.
Fra august 1547 til oktober 1548 var han stiftssuperintendent ved Domkirken i Merseburg. Han vendte den 21. mars 1548 tilbake til Wittenberg, var så fra desember 1551 til slutten av 1552 generalsuperintendent i Eisleben ved St. Andreaskirken og forble så til livets slutt prost ved Slottskirken i Wittenberg. Major var i løpet av sin akademiske karriere i mange år dekan for det teologiske fakultet i Wittenberg og fire ganger (vintersemesteret 1540, vintersemesteret 1544, sommersemesteret 1561, sommersemesteret 1567) rektor ved universitetet, og i sommersemesteret 1559 prorektor.
Den majoristiske strid
Georg Major foranlediget den såkalte majoristiske strid. Foranledningen var denne:
I 1552 hadde grev Hans Georg, som var tilhenger av Interimet, utnevnt ham til sin superintendent i Eisleben, etter anbefaling fra Melchior Kling. Det luthersk-ortodokse presteskapet i fyrdedømmet Mansfeld mistenkte ham imidlertid sterkt for å være interimist og adiaforist.[trenger referanse] Major prøvdre å forsvare sine synspunkter i offentligheten, men hans apologi bare utløste den åpne striden som bærer hans navn.[trenger referanse]
Denne internlutherske strid bestod i en kontrovers mellom Major och teologen Nikolaus von Amsdorf vedrørende trones forhold til gode gjerninger.[trenger referanse]
Majors påstand om at gode gjerninger var nødvendige for saligheten, syntes for flere andre lutherske teologer å frakjenne troen dens allene rettferdig- og saliggjørende kraft og således være et tilbakefall til den katolske lære.[trenger referanse] Ettersom dette ikke var Majors mening, fordi han hovedsakelig ville understreke den uoppløselige sammenheng mellom troen og det nye livet, presiserte han at det som var hans standpunkt var at gode gjerninger var nødvendige kun for at man skulle bli bevart i frelsen.[trenger referanse] På Majors side stod Justus Menius.
I 1552 utviste grev Albrecht ham uten rettslig prøving, og Major flyktet til Wittenberg. Der ble han et aktivt tilskudd til det løse fellesskap som omtales som filippistene.[trenger referanse]
Synoden i Eisenach i 1556 hevdet at også forblivelsen i frelsen hang sammen med troen alene, og at Majors lære i hvertfall var egnet til å fremkalle misforståelse.[trenger referanse]
I motsetning til Major erklærte Amsdorf (1559) at gode gjerninger til og ned var skadelige for saligheten. Med denne tese mente han nærmest bare å, likesom Martin Luther, å fremholde umuligheten av å fortrøste seg på de egne gjerninger. Philipp Melanchthon oppfattet imidlertid Amsdorfs tese som gudsbespottelse.[trenger referanse]
Konkordieformelen bestemte at godr gjerninger er i pakt med Guds vilje, at de fremspringer av troen likesom deres frukter, og at forblivelsen i frelsen hadde sin grunn i troen allene.
Verker
Georg Major: Ein kurtze vermanung, das alle Christen schuldig sind, dem Exempel des bekerten Schechers nach zu folgen (...), Wittenberg 1543. (Übersetzung der Schrift De exemplo emendati latronis propugnantis gloriam Christi in crucePhilipp Melanchthons (1540), VD 16 M 3326) (online).
VITÆ PATRUM,in vium ministrorum verbi, quo ad eius fieri potuit repurgatae. Per GEORGIUM MAIOREM. CUM PRAEFATIONE D. DOCTORIS MARTINI LUTHERI Wittenberg 1544.
Referanser
^abAutorités BnF, BNF-ID 12132376s, besøkt 10. oktober 2015[Hentet fra Wikidata]
Irene Dingel, Günther Wartenberg (Hrsg.): Die Theologische Fakultät Wittenberg 1502 bis 1602 (= Leucorea-Studien zur Geschichte der Reformation und der Lutherischen Orthodoxie 5). Evangelische Verlags-Anstalt, Leipzig 2002, ISBN 3-374-02019-4.
Irene Dingel, Günther Wartenberg, Michael Beyer (Hrsg.): Georg Major (1502–1574). Ein Theologe der Wittenberger Reformation (= Leucorea-Studien zur Geschichte der Reformation und der Lutherischen Orthodoxie 7). Evangelische Verlags-Anstalt, Leipzig 2005, ISBN 3-374-02332-0.
Walter Friedensburg: Geschichte der Universität Wittenberg. Max Niemeyer, Halle (Saale) 1917.
Christian Gottlieb Jöcher: Gelehrtenlexikon Band 2, Sp. 28.
Heinz Kathe: Die Wittenberger Philosophische Fakultät 1501–1817 (= Mitteldeutsche Forschungen 117). Böhlau, Köln u. a. 2002 ISBN 3-412-04402-4.
Walther Killy (Hrsg.): Literaturlexikon. Autoren und Werke deutscher Sprache. (15 Bände). Bertelsmann-Lexikon-Verlag, Gütersloh u. a. 1988–1991 (CD-ROM: Berlin 1998, ISBN 3-932544-13-7).
Nikolaus Müller: Die Funde in den Turmknäufen der Stadtkirche zu Wittenberg. In: Zeitschrift des Vereins für Kirchengeschichte in der Provinz Sachsen. 8, 1911, S. 94–118, S. 129–180 und 9, 1912, S. 7–50 (Auch Sonderabdruck: Evangelische Buchhandlung Ernst Holtermann, Magdeburg 1912).
Timothy J. Wengert: Georg Major (1502 – 1574). Defender of Wittenberg's Faith and Melanchthonian exegete. In: Heinz Scheible (Hrsg.): Melanchthon in seinen Schülern (= Wolfenbütteler Forschungen 73), Harrassowitz, Wiesbaden 1997, ISBN 3-447-03926-4, S. 129–156.
Markus Wriedt: „Der allergewisseste Mann“. Georg Major – (1502–1574). Der Freund der zweiten Stunde. In: Peter Freybe (Hrsg.): Wittenberger Lebensläufe im Umbruch der Reformation. Martin Luther, Andreas Bodenstein aus Karlstadt, Hieronymus Schurff, Philipp von Hessen, Georg Major, Johann Friedrich (= Wittenberger Sonntagsvorlesungen 2005). Herausgegeben vom Evangelischen Predigerseminar. Drei-Kastanien-Verlag, Wittenberg 2005, ISBN 3-933028-94-9, S. 100–127.
