I antikken lå det en mindre gresk utpost i Gelendzjikbukta, nevnt som Torikos av Periplus av Pseudo-Scylax. Den er ukjent i hellenistiske kilder, men dukker opp igjen i romerske kilder under navnet Pagrae i 64 f.kr. En liten gresk bosetning som er utgravd i Gelendzjik er av enkelte forskere identifisert som Torikos. Pagrae ble beskrevet som den østlige grensen til Kongedømmet Bosporos. Opptegnelsene om disse bosetningene er så fragmentert at det imidlertid ikke er mulig å trekke sikre konklusjoner.[1] Kolonien ble utslettet av hunerne under deres invasjon. I middelalderen ble bukta benyttet av handelsmenn fra Genova, som kalte landsbyen Maurolaca.
Utsyn mot Gelendzjik
Før Russland sikret seg kystlinjen ved Adrianopeltraktaten i 1829 etter Den russisk-tyrkiske krig (1828-1829), foregikk det en livlig slavehandel mellom fjellfolkene i Kaukasus og Det osmanske riket. Ettersom de tsjerkessiske skjønnhetene vanligvis ble solgt for gull og andre varer, før de ble fraktet til tyrkiske seraglioer, så ble markedsplassen kjent som «Gelendzjik» (direkte oversatt: «hvite bruder»). I 1831 ble det bygget et fort ved Gelendzjik, som en del av en rekke russiske befestninger langs Svartehavet. Ved utbruddet av Krimkrigen måtte fortet ødelegges og forlates. Det ble igjen bosatt, av kosakker i 1864, og ble en stanitsa kalt Gelendzjikskaja. Den fikk bystatus under navnet Gelendzjik i 1915.
I Sovjetperioden ble Gelendzjik utviklet som et kur- og feriested. Byen har sandstrender, tre vannparker, to taubaner og to ortodokse kirker (fra 1909 og 1913).
Referanser
^Онайко Н.А., Архаический Торик. Античный город на северо-востоке Понта. Moscow, 1980.
.png)
