I mai 1945 beslagla de sovjetiske styrkene området i Genslerstraße 66, der det befant seg et storkjøkken tilhørende den nasjonalsosialistiske folkevelferd (NSV) siden 1939. Der innrettet NKVD en leir, kalt «spesialleir nr 3», som i sin første tid tjente som transitleir der mer enn 16 000 personer ned i tolvårsalderen ble holdt fanget under miserable forhold, før videretransport til leirene Ketschendorf, Weesow eller Sachsenhausen. Pga «varulvenes» angivelige undergrunnsvirksomhet satt også mistenkte tolvåringer fengslet. Opp til 4 200 personer kunne samtidig være sammenpresset i leiren, og manglende sanitære forhold, sviktende matforsyninger og utilstrekkelig medisinsk tilsyn medførte at rundt 1 000 omkom. De ble lagt anonymt i en søppelfylling.[2]
Offisielt var fangene internert for å ha vært involvert i nazismen, selv om lite tydet på at dette var riktig. Følgelig ble fangene avtvunget «tilståelser» ved hjelp av tortur utført i kjelleren, kalt das U-Boot («ubåten»). Lyset stod alltid på i de fuktige, vindusløse cellene. Forhørene var lange og ydmykende. Kom ingenting ut av dette, ble fangen satt i en ørliten, lufttett celle. Når oksygenet tok slutt, hadde hen tre minutter på seg til å «tilstå». Den etterfølgende domfellelsen bestod oftest av tvangsarbeid i årevis, enda nesten alle de dømte ble frikjent av russisk øvrighet på 1990-tallet.[3]
I oktober 1946 ble leiren omdannet til sentralt varetektsfengsel for NKVD i Tyskland. Fangene ble torturert på forskjellige måter.
Først i starten av 1950 ble de tre spesialleirene Bautzen, Buchenwald og Sachsenhausen stengt.[4] I 1951 overlot sovjetisk øvrighet området i Genslerstraße 66 til Stasi. Vanlige mennesker hadde ingen adgang, og området var ikke synlig på kart.[5]
I 1951 overtok det nylig grunnlagte Stasi fengselet. Det ble etter hvert utvidet og hadde normalt en kapasitet på ca. 200 fanger. Etter hvert gikk Stasi over fra å hovedsakelig bruke fysisk tortur til å bruke mest psykisk tortur, bl.a. gjennom isolering og usikkerhet. Fangene bestod særlig av «republikkflyktninger» (personer som forsøkte å flykte til det demokratiskeVest-Tyskland) og opposisjonelle.
Rundt 11 000 fanger hadde sittet i Hohenschönhausen da stedet omsider ble stengt 3. oktober 1990.[6]
Oppløsning
Etter kommunistregimets fall i 1989 ble Stasi oppløst, og fengselet stengt for godt.
Minnesmerke
Bygninger og anlegg er bevart i original tilstand, og i 1994 ble Gedenkstätte Berlin-Hohenschönhausen åpnet for allmennheten som et museum, der også de ansattes liv og arbeidsforhold belyses.[7]
Museets direktør er historikeren Hubertus Knabe. Tidligere fanger og guider viser besøkende rundt i anlegget.
Peter Erler, Hubertus Knabe: Der verbotene Stadtteil Stasi-Sperrbezirk Berlin-Hohenschönhausen Jaron Verlag, Berlin 2004, ISBN 3-89773-506-7
Reinhard Grimmer, Werner Irmler, Willi Opitz: Die Sicherheit. Zur Abwehrarbeit des MfS, 2 Bde. edition ost im Verlag Das Neue Berlin, Berlin 2003, ISBN 3-360-01030-2
