Videla tok eksamen i juss fra Universidad de Chile i 1922. Han var allerede i studieårene politisk aktiv, og ble i 1930 valgt til kongressen. Etter å ha vært Chiles ambassadør i Frankrike, Brasil og Portugal 1939–1942, forsøkte han i 1942 å bli presidentkandidat for en allianse av sentrum-venstre-partier. Det lyktes ikke, og det lyktes heller ikke å holde alliansen samlet ved det neste presidentvalget i 1946.[trenger referanse] Han vant valget takket være støtte fra Partido Comunista de Chile, som også fikk ministerposter i hans første regjering.[trenger referanse]
Den kalde krigen såvel som Chiles interne problemer tvang imidlertid raskt Videla til å samarbeide med høyresiden i stedet.[trenger referanse] Kommunistpartiet og lignende partier ble i 1948 forbudt, og relasjonene til Sovjetunionen og Warszawapakt-landene ble brutt. I 1948 fikk han kjennskap til at militæret hadde planer om å gjennomføre et statskupp og innsette Carlos Ibáñez som president.[trenger referanse] Videla krevde omgående en undersøkelse av planene og de hovedansvarlige ble fengslet. Ibáñez slapp tiltale. Videlas regjering ble i det etterfølgende støttet av de konservative og de liberale, som bakket opp om hans antikommunistiske linje.[trenger referanse]
I Videlas embetsperiode steg befolkningstallet fra 5 millioner i 1940 til 6,35 millioner i 1952, samtidig som produksjonen i landet økte med nesten samme takt.[trenger referanse] Den sosiale ulikheten i landet ble imidlertid ikke redusert.[trenger referanse]
Ved valget i 1949 brast alliansen av partier bak presidenten, da Partido Radical var utilfredse med den økonomiske politikken.[trenger referanse] Da de offentlig ansatte i 1950 iverksatte en rekke protester, støttet Partido Radical opp om kravene, hvilket betød at høyrefløypartiene trakk seg ut av regjeringen.[trenger referanse] González mistet dermed flertallet i kongressen og kunne ikke gjennomføre mye av sin politikk deretter. Det lyktes ham dog å få gjennomført betydelige forbedringer av kvinners rettigheter.[trenger referanse]
