Båter til Fuzhoutankaer på en elv i FuzhouFuzhoutankaeners utbredelsesområde
Fuzhoutankaer eller Fuzhou Tanka (fuzhouhua: 曲蹄; Foochow Romanized: Kuóh-dà̤; forenklet kinesisk: 福州疍民, Hók-ciŭ Dáng-mìng; 江妹仔. Gĕ̤ng-muói-giāng; 曲蹄婆, Kuóh-dà̤-bò̤), eller fuzhoubåtfolket, er en etnisk gruppe i provinsen Fujian i Kina. De er en gren av tankafolket, og har tradisjonelt bodd på sampaner langs de nedre deler av elven Min og langs kysten rundt Fuzhou i Fujian. De ble offisielt tilregnet som en gruppe av hankineserne i 1955.[1]
Navn
Fuzhoutankaenes fuzhounesiske navn "Kuóh-dà̤" (曲蹄) er en nedsettende betegnelse benyttet av fuzhounesere på land, og kan ordrett oversettes som krumbeinte.[2][3] I en lokal årbok fra Qing-dynastiets tid hevdes det at «det alminnelige folk kaller dem krumbein, ettersom de bor på båter og mange av dem ikke lenger klarer å rette ut bena sine helt».
I eldre litteratur er de blitt omtalt som 游艇子 (Yóu Tíng Zăi, «skipsbarn»), 白水郎 (Bái Shủi Láng, «hvite vannmennesker») eller 蜒 (Tíng, «libeller»).
Opprinnelse
Fuzhoutankaer på sine båterPå minfloden, foto fra 1907
Det er ikke enighet om fuzhoutankaenes opprinnelse. Den mest fremherskende teori er at de nedstammer fra oldtidens Yuefolk.[1] Som gren av tankafolket har fuzhoutankaene vært i Sørkina i mer enn 2000 år.[4] Dette rimer til dels med eldre skrifter som for det meste går ut fra at tankaene er etterkommere fra staten Min-Yue, som ble knust av det vestlige Han-dynasti. Disse ble også kalt for «slangerasen» (蛇種).[5]
Også tankaene selv har motstridende oppfatninger om sin herkomst. Det finnes for eksempel en legende om kometer som en gang i urtiden falt ned fra himmelen. De kometer som traff landsjorden ble til hankinesere, de som havnet i vannet ble tankaer. Noen tankaer holder seg til den overlevering at de er etterkommere av de urinnvånere som ble fordrevet fra sine områder av keiser Han Wudi. Andre fremholder at de er etterkommere etter opprørere som på 400-tallet ble nedkjempet av det østlige Han-dynasti og etter nederlaget ble drevet ut på havet. Men det er også dem som mener at de er etterkommere av urinnvånere som ble fordrevet mot slutten av 800-tallet av den senere kong Wang Shenzhi av Min. Atter andre mener at de er etterkommere av mongoler som ved Yuandynastiets sammenbrudd flyktet til havs for å unnslippe hankinesernes vrede, eller at de var tilhengere av en av anførerne for De røde turbaners opprør, Chen Youliang.[6][7][8] Noen mener å vite at tankaene har sitt opphav i provinsen Shanxi.[9]
Språk
Ved Minflodens munning
Fuzhoutankaene taler nå fuzhounesisk, slik som flertallet av folk i området. Gjennom skolevesenet er de også blitt kjent med mandarin. De hadde en gang sitt eget språk, men har etter hvert oppgitt det. Allerede under Mingdynastiet var mange av dem i stand til å tale fuzhounesisk eller andre østlige minspråk,[10] med en god del ord og grammatiske tilpassinger fra deres gamle språk. Også de fuzhoutankaer som har migrert nordover og ut av det fuzhounesiske dialektområde, har i regelen holdt på fuzhouuttalen.
Slektsnavn
Det er bare noen dusin slektsnavn i bruk blant fuzhoutankaene. De fleste er kommet i bruk under Ming- eller Qing-tiden, etter at folket ble sinisert. De fleste navnene har noe med vann å gjøre. Typiske slektsnavn er Jiang (江), Tang (唐), Wen (翁), Ou (欧), Bian (卞), Chi (池) og Pu (浦). Navnet Wen kommer antagelig fra yrkesbetegnelsen «fisker» (渔翁), Ou kommer fra «måke» (鸥鸟), Chi fra «dike», Pu fra «bukt», Jiang fra «elv», og Hai fra «hav». Noen tankaer med slektsnavnet Chen tror at de nedstammer fra opprørslederen Chen Youliang.[6][11]
I Fuzhou heter de fleste tankaer Tang, Lai, Jiang, Wen eller Zhan. I Minhou dominerer navnene Ou, Bian, Chi, Jiang, Guo, i Changle navnene Chen, Jiang, Wen og Lin, og ved Luoyuans kyst for det meste Ou, Jiang, Zheng, Lian, Chen, Wen og Liu.
Samfunn
Hankinesere på broen, tankaer på elven - Wanshoubroen i Fuzhou 1910Tankasampaner foran YMCAs bygning i Fuzhou, mellom 1910 og 1920
Tradisjonelt har tankaene bodd på sine båter. De ble sterkt diskriminert av folk på land. De livnærte seg av fiske og fergetrafikk, og de fleste var svært fattige og uutdannede forut for grunnleggelsen av Republikken Kina.
Båtene var gjerne fem til seks meter lange, med baug og hekk noe oppbygd og midtpartiet flatt. I midtpartiet var det gjerne et bambusbygg. Bådene var både bosted og arbeidssted. Arbeidet ble gjort på dekk, innendørs sov man, eller fraktet fergegjester eller varer, eller hadde lager. Skipene hadde ingen avtreder, den slags benyttet men hekken til. For urinering brukte man gjerne rommelige bambusbeholdere som man holdt opp de rommelige buksebeina. Mange tankaer hadde fjærkre i hekken av båtene.
Fotbinding av jenter forekom ikke blant tankaer, og tankakvinner bar øreringer og hadde også en helt distinkt håroppsetningstradisjon; de knyttet håret i en knute med en topp vendt oppover. Eldre kvinner benytter gjerne en forseggjort slangeformet hårpinne for å feste tuppen (skjønt dette var i lengre tid forbudt tankaene). Noen etnologer ser på dette som et indisium på at nedstammer fra områdets urinnvånere.
[5]
Fuzhoutankaene hadde en sterk folkemusikktradisjon. Fiskersangene deres har to utforminger med helt karakteristiske trekk. I varianten Pan Chang (盘歌) dreier det seg om en duett mellom mann og kvinne i dialogisk «spørsmål-svar-form». Tekstene improviseres. Så finnes det nyttåressanger som tankaene sang når de til det kinesiske nyttår var på tiggerferder. Fiskersangene har tatt opp i seg elementer fra Minoperaen, og omvendt har fuzhoutankaenes sangstil påvirket den landfaste befolknings folkesang. Dette kulturgode er under sterkt press, med den følge at myndighetene i Fujian og Fuzhou har utropt den til verneverdig immaterielt kulturminne.[12][13]
Tankaerne hadde tradisjonelt også andre oppfatninger om sex før ekteskapet og om gjengifte etter ektefellens død enn de mer strikte kinesere på land. De tradisjonelle begravelsesskikker har vært annerledes – ikkekristne tankaer har ikke begravd sine døde i gravfelter, men har rullet sine døde inn i stråmatter og begravd dem på øde strender.
Diskrimineringen tvang dem til å kle seg enkelt slik at deres lavere sosiale status skulle være synlig.[3] Generelt gikk tankaene under Qing-dynastiet og den republikanske tid for det meste sort, mørkeblå eller brun lindrakt. Buksene var i regelen svært vide. Kvinnedraktene hadde gjerne en svart rand av en cun (tommelbredds) bredde.
Tankaer på land i boliger bygd på 1900-tallet i fylket Luoyuan i Fuzhou
Mot slutten av 1800-tallet var mange tankaer blitt katolikker. Noen av dem kunne bosette seg på land, under beskyttelse fra den katolske kirke. Ofte ble det slik at de bygde på pæler i strandsonen, og rett og slett monterte båtene sine oppe på pælene.
Siden 1950-tallet har det kinesiske kommunistparti bygd bosettinger på land og langsomt flyttet tankaene dit. I 1990-årene var prosessen så godt som sluttført slik at det ikke lenger er noen tankaer som bor på sampaner. Det har ført til at det er blitt mange tankalandsbyer langs elven Min og langs kysten. Deres tradisjonelle levemåte er i ferd med å dø ut, og deres tradisjoner også i det øvrige er på vikende front.[14]
Diskriminering
Tankabåter under Wanshoubroen i Fuzhou 1927
Før grunnleggelsen av Republikken Kina ble tankaene gjennomgående slett behandlet. De fikk ikke lov til å bosette seg på land, gå på skole, kle seg i klær av silke, eller ta arbeid i det offentlige eller i det militære. Noen steder hadde de ikke en gang lov til å gå på fast grunn, og brudd mot dette kunne føre til henrettelse.
Siden 1800-tallet hadde Qing-dynastiet og senere under Republikken også Kuomintangregjeringen, forsøkt å få slutt på diskrimineringen, men lyktes ikke helt. Det var først under Folkerepublikken Kina at alle diskriminerende forordninger fullstendig bortfalt,[3] selv om det fremdeles består noen rester av det sosiale stigma mot tankaene i den alminnelige befolkning.
Religion
Før 1800-tallet praktiserte mange fuzhoutankaer taoisme og kinesisk folkereligion. De tilbad gudinnene Mazu, Linshui og andre guder og gudinner, som gamle kongeguder, en slangegud, en froskegud og en dragegud. Ved sine reiser spredte de enkelte av sine religiøse skikker, særlig dyrkingen av gudinnen Mazu, til nær og fjernt (Matsuøyene, til og med Ryukyuøyene). Noen tankaer ble også buddhister.
Dominikus-kirken, Huang-Sung-Puo, på søndre bredd av elven Min er en av de viktigste for de katolske fuzhoutankaene.
Etter hvert kom det i gang en katolsk misjon i området; den begynte allerede på 1600-tallet. De tankaer som gikk over til katolisismen ble tidligere etter sin død gjerne begravd på en kirkegård på et fjell nordøst for Fuzhou, samme sted der jesuitten og misjonæren Giulio Aleni (1582–1649) opprinnelig var gravlagt. Denne skikken holdt seg lenge.
Mot slutten av 1800-tallet ble mange flere tankaer konvertert til katolisismen. De ble beskyttet og hjulpet av det katolske misjonsprotektorat, som hadde særlige rettigheter sikret av de traktater som ble inngått blant annet etter kolonikrigene, og noen klarte dermed å bygge seg boliger på land. Det ble bygget katolske skoler for tankaene, og det sosiale løft dette gav folket bidro til akselererende konvertering. Også et stort antall tankaer som holdt til i områder langt nord for der misjonen hadde sitt innsatsområde, ble katolikker.
Etter hvert er de fleste fuzhoutankaer blitt katolikker, og de utgjør en vesentlig del av den katolske befolkning i erkebispedømmet Fuzhou.[15]
.jpg)
