Friluftsliv og telt kan assosieres med hverandre. Skiturer har lenge vært en populær friluftslivsaktivitet på vinterstid i Norge. Her fra forberedelser til en skitur i Akershus, Bærum, før 1913.
Foto: Fridtjof Nansen/Nasjonalbiblioteket
Med friluftsliv menes fysisk aktivitet i naturen. Mer spesifikt er det anvendelse av egen fritid i friluft. Med friluft forstås at denne aktiviteten foregår utendørs.
Friluftsliv skiller fra sport ved mangelen på kunstige regler for hvordan den skal utføres. Unntatt her er da regler for sikker ferdsel, utøvelse og oppførsel.
Friluftsliv i Norge
Henrik Ibsen er den som regnes for å ha brukt ordet friluftsliv skriftlig for første gang. Det skjedde i diktet På Viddene som kom i 1859. Her omtaler Ibsen livet på den øde seterstue som Friluftsliv for mine Tanker.
Fridtjof Nansen regnes som den som etablerte begrepet friluftsliv i norsk bevissthet. Gjennom sitt liv i naturen ble han et viktig forbilde og premissgiver for ettertiden. Han oppsummerte mange av sine tanker rundt friluftslivet i sin tale, Friluftsliv, til DNTs skoleungdom i 1921.
I stortingsmelding nr.39 2000-2001 er friluftsliv definert slik: «Friluftsliv er opphold og fysisk aktivitet i friluft i fritiden med sikte på miljøforandring og naturopplevelse.» Dette er siste gang friluftslivsbegrepet er definert offisielt, og denne definisjonen legges til grunn for offentlig forvaltning, tildeling av spillemidler etc. Utenfor det vedtatte friluftslivsbegrepet faller motorisert ferdsel i utmark og på vassdrag, idrett (inklusive organisert trening) og andre konkurranse- og prestasjonspregede aktiviteter og utendørs aktiviteter i hager, parker og urbane strøk.
En klar grenseoppgang av begrepet friluftsliv er imidlertid fortsatt ikke gjort. Grensene vil alltid være flytende og til tider kontroversielle, ut fra det positive begrepsinnholdet i «friluftsliv». Begrepet står sterkt i nordmenns bevissthet, og det er mange synspunkter på hvilke aktiviteter som hører inn herunder. Det er mange aktører som ønsker å snevre inn eller utvide dette begrepet i ulike retninger. Det har for eksempel vært heftig debatt i forhold til motoriserte aktiviteter, der mange utøvere ønsker å definere turkjøring med snøscooter som friluftsliv.
Friluftslivets historie i Norge
Vi mennesker bodde ute før vi bodde inne, og vi har gjennom et par millioner år som jegere og sankere utviklet en kropp og et sinn som er disponert for et liv i og av naturen. De siste par tusen årene har vi imidlertid utviklet en kultur og en sivilisasjon som gjør at vi tidvis kan oppfatte oss som på siden av og utenfor resten av naturen. Når vår moderne livsførsel sliter på oss har vi imidlertid ofte kunnet finne ro og ny balanse ved å trekke ut i vårt gamle element, naturen.
Bygdefolkets friluftsliv i gamle dager var imidlertid ikke et overskuddsliv som i dagens samfunn. Man ferdes ute i naturen, men aktivitetene hadde alltid et nyttepreg. Man skulle kanskje se til dyrene, rydde ny jord, eller man skulle drive med matauk, som fiske, jakt og sanking av bær og vekster. Livet i naturen har derfor alltid vært en naturlig og viktig del av livet for mennesker i Norge.
Friluftsliv som et overskuddsliv, uten et tydelig nyttepreg, er imidlertid et mer moderne fenomen. I Norge dukket det først opp i forbindelse med at utenlandsk aristokrati oppdager Norge som lekegrind på midten av 1800-tallet. I lang tid hadde materiell velstand og overskudd av tid gjort at disse kunne bruke tid på klatring i Alpene og jakt i Afrika. Nå fikk mange også opp øynene for Norge som arena for fiske og fjellvandring. Dette var veldig fremmed for mange på landsbygda i Norge, og de ble gjerne sett på som raringer og dagdrivere. Folk fra bygdene ble imidlertid ofte brukt som fjellførere og kjentfolk.
I forbindelse med den sterke nasjonalbølgen som gikk over landet etter unionsoppløsningen med Danmark ble det et sterkt fokus på det genuint norske. Landsbygda og naturen ble løftet frem og romantisert av kunstnere og forfattere. Polarheltene ble våre store nasjonale ikoner. Flere og flere ønsket å oppleve det ekte Norge. I 1868 ble Den Norske Turistforening etablert for å gjøre tilgangen til naturområdene enklere.
Begrepet fritid eksisterte ikke tidligere, og oppstod først blant de fåtallige rike som kunne ta seg råd til det, men utover 1900-tallet også blant allmennheten som etterhvert fikk lovfestede rettigheter som ga fritid. Fremveksten av en velferdsstat her i landet gjorde det mulig også for menigmann å bruke tid til friluftsliv.
Gjennom århundrene har nordmann hatt hevdvunnede rettigheter til å ferdes ganske fritt i naturen. I 1957 ble imidlertid denne allemannsretten lovfestet gjennom lov om Friluftslivet, også kalt friluftsloven. Denne loven sikrer blant annet allmennhetens rett til ferdsel.
Tettstednære friluftsområder: For å sikre muligheten til å drive friluftliv for de store befolkningsgruppene må det settes til side grøntområder, parker, bymark og utmarksområder i nokså umiddelbar nærhet til befolkningssentre. Tilgjengelighet og lav terskel er spesielt viktig for barn, eldre og bevegelseshemmede, og også for å kunne drive et miljøvennlig friluftsliv uten store behov for transport.
Strandsonen: Størstedelen av Norges befolkning bor langs kysten, og for mange er det en viktig del av friluftslivet å kunne ferdes langs strender og svaberg, til fots eller med båt, eller å kunne bruke områdene til bading og soling. Dette området er imidlertid også under størst press for nedbygging. Industribygging, og nå hyttebygging med påfølgende inngjerdinger har bidratt til å minske tilgjengeligheten for menigmann. På statlig nivå er det bestemt at det ikke skal bygges i en hundremeterssone langs kysten, men det gis stadig dispensasjoner fra dette på kommunalt nivå.
Verneområder: Vern av naturområder har oftest blitt gjort for å sikre et representativt område av norsk natur, for å ta vare på økologiske nøkkelområder eller for å sikre leveområder for truede dyre- og plantearter. Flere av nasjonalparkene har imidlertid også friluftsliv som en del av verneformålet. Her har man sikret store områder, både private og statlige eide, hvor befolkningen kan leve ut friluftslivet sitt.
Klima- og miljødepartementet (KLD): har det overordnede politiske ansvaret for det statlige friluftslivsarbeidet.
Miljødirektoratet (MD): iverksetter og samordner den statlige innsatsen for friluftsliv. De skal også forvalte naturressurser, overvåke naturtilstanden og identifisere, forebygge og løse miljøproblemer. Statens naturoppsyn hører inn under MD.
Regionale aktører
Fylkesmannen:er statens regionale forvaltningsorgan. De har egen avdeling for miljøvern. De har tilskuddordninger for friluftslivsformål og forvalter arealbrukfor eksempel til friluftslivsbruk gjennom plan- og bygningsloven.
Fylkeskommunen: spiller en rolle gjennom arealplanlegging på fylkesnivå.
Kommunen: skal sikre arealer til friluftslivsbruk, samt legge til rette for og stimulere til friluftsliv.
Organisasjoner
Norsk Friluftsliv(tidligere FRIFO): Paraplyorganisasjon hvor de største friluftslivsorganisasjonene samordner seg. Til sammen organiserer de 18 organisasjonene ca. 950 000 medlemskap i Norge.
Friluftsrådenes Landsforbund (FL): Friluftsrådene er ofte interkommunale samarbeidsorganisasjoner som legger til rette for friluftsliv i sine lokalområder.
