Union démocratique et socialiste de la Résistance (1946–1964) Parti socialiste (1971–1996) Federation of the Democratic and Socialist Left (1965–1968) Convention of Republican Institutions (1964–1971)
Storkors av Æreslegionen Croix de guerre 1939–1945 Storkors med kjede av Republikken Italias fortjenstorden (1982)[8] Æresridder av storkorset av Bath-ordenen[9] Storkors med kjede av Isabella den katolskes orden (1982)[10] Kjede av Den hvite løves orden Médaille de la Résistance Karlsprisen (1988)[11] Æresborger av Frankfurt am Main 1. klasse av Trestjerneordenen Storkjede av Infante Dom Henriks orden[12] Storkorset av Den nasjonale fortjenstorden Storkors med ordenskjede av Den islandske falkeorden Storkors av republikken Polens fortjenstorden Ordre de la Francisque (1943) Æreslegionens stormester Det kongelige Victoriakjedet (1992) Serafimerordenen Ridder av Elefantordenen (1982)[13] Æresdoktor ved Universitetet i Nanjing Æresdoktor ved Universitetet i Gdańsk Æresdoktor ved Universitetet i Liège (1992) Æresdoktor ved Ben-Gurion-universitetet i Negev Æresdoktor ved Waseda-universitetet (1982) Storkjede av Frihetsordenen[12] Æresdoktor ved Universitetet i Venezia Æresdoktor ved University of York Offiser av Æreslegionen Elefantordenen Mugunghwa-ordenen Årets person i Financial Times (1981) Storkors med kjede av Finlands hvite roses orden (1983)[14]
François Mitterrand (1916–1996) var en fransk sosialistisk politiker. Han var Frankrikes president fra 1981 til 1995.
Opphav og tiden til 1945
Mitterrand ble født i Jarnac i Charente som det femte av sju barn. Som hans foreldre var han sterkt konservativ og en ivrig katolikk i ungdommen. Han sluttet seg midlertidig til ultranasjonalistene Croix de Feu i 1934. Han studerte jus og litteratur ved Sorbonne i Paris og ble uteksaminert i 1939. I studietiden ble han mer kritisk til sin nasjonale holdning og ble preget av å måtte beskytte en venn, Georges Dayan, jøde og sosialist, mot nasjonalistisk aggresjon. Han var innrullert i hæren under annen verdenskrig, ble tatt som krigsfange i 1940 og klarte å flykte året etter. Fra april 1942 begynte han å arbeide for Vichy-regimet, i organisasjoner som hadde ansvar for krigsfanger. Samtidig arbeidet han også med den franske motstandsbevegelsen og ga informasjon til Charles de Gaulle i London. I 1943 ble hans spionasjeaktivitet kjent for Gestapo og Mitterand flyktet til London og ble del av de Gaulles eksilregjering.
Like til sin død la Mitterrand hvert år ned krans på graven til Vichy-regjeringens leder, Henri Philippe Pétain. Han skal ha mottatt Francisque-ordenen, en av Vichy-regjeringens viktigste ordener, i 1943 (det kan ikke bevises, og han nektet for det siden).
Karriere til 1981
Etter krigen gikk han tidlig inn igjen i politikken, sluttet seg til et sentrum-venstre-parti og ble innvalgt i parlamentet for departementet Nièvre i 1946. Han hadde forskjellige poster i den fjerde republikken, før han trakk seg på grunn av Frankrikes politikk i Algerie. I 1958 var han en av de få som var imot at Charles de Gaulle ble valgt til president, og mistet sitt sete i valget samme år. I 1959 unngikk han såvidt et drapsforsøk. Dette ga ham mye oppmerksomhet og satte fart på den politiske karrièren hans. Kritikere hevder at han arrangerte drapsforsøket selv. Politiet etterforsket saken, men henla den senere.
I den femte republikken stilte han til valg som president i 1965, men tapte. Han ble medlem (fra 1971 leder) av Det franske sosialistpartiet og var president for venstrekoalisjonen av sosialister og liberale fra 1965 til 1968. Han stilte til valg som president igjen i 1974 mot Valéry Giscard d'Estaing, men tapte på nytt.
President 1981–1995
François Mitterrand tar imot den tyske forbundskansleren Helmut Kohl (1987)
I 1981 ble han den første sosialisten som ble president i den femte franske republikken. Hans første regjering inkluderte fire ministre fra det kommunistiske partiet selv om sosialistene hadde absolutt flertall. En av hans første beslutninger var å avskaffe dødsstraffen. En lang rekke reformer i sosialistisk ånd ble lansert og gjennomført, men etter to år var den forventede økonomiske oppgangen ikke kommet, og arbeidsløsheten og inflasjon hadde økt. Mitterand skiftet derfor politikk og gikk inn for en nyliberalistisk økonomisk politikk, fokusert på lav inflasjon og økende samarbeid i det europeiske monetære system.
Etter 1986 måtte han samarbeide med et parlament med konservativt flertall (1986-88 og 1993-95). Han klarte å samarbeide godt med den konservative statsministeren Jacques Chirac. På den internasjonale arena spilte han en viktig rolle, særlig når det gjaldt utviklingen av EU. Han støttet utvidelsen av unionen til Spania og Portugal, og hadde et nært forhold til den tyske forbundskansleren Helmut Kohl i tradisjon med forgjengere Giscard d'Estaing og Helmut Schmidt. Mitterrand og Kohl var Maastricht-traktatens fedre.
Hans presidentperiode endte i mai 1995. Han ble etterfulgt av Jacques Chirac og døde av prostatakreft seks måneder senere. Etter hans død offentliggjorde hans tidligere lege dr. Claude Gubler en bok kalt Le Grand Secret, hvor han hevder at Mitterrand løy om at han hadde kreft allerede fra november 1981, til tross for at han i valgkampen hadde sagt at han ikke ville skjule sin helsetilstand for offentligheten. Boken ble forbudt etter at Mitterands familie gikk til rettssak.[15]
Mitterrand skal også ha spilt en rolle i Elf-skandalen og den ulovlige millionstøtten til det konservative partiet CDU i Tyskland.
I 1944 giftet han seg med Danielle Mitterrand (født Gouze), en venstreaktivist. De fikk tre barn: Pascal (født 1945, døde tre måneder gammel), Jean-Christophe (født 1946) og Gilbert Mitterrand (1949). Han har også en datter, Mazarine Pingeot, født 1974, med elskerinnen Anne Pingeot. Med den svenske journalisten Chris Forsne[17] fikk han sønnen Hravn Forsne.[18]
.svg)
