PROFILBARU.COM

Francisco Macías Nguema
Født	Mez-m Ngueme; 1. jan. 1924; Mongomo (Río Muni Province, Det spanske imperiet)
Død	29. sep. 1979 (55 år); Black Beach (Malabo)
Beskjeftigelse	Politiker
Embete	Ekvatorial-Guineas president (1968–1979) ;
Søsken	Santiago Nguema Eneme Obama
Barn	Mónica Macías; Filiberto Ntutumu Nguema
Parti	Partido Unico Nacional de los Trabajadores (1970–1979); Popular Idea of Equatorial Guinea (1958–1963); Movimiento Nacional de Liberación de Guinea Ecuatorial (1966–1968); Movimiento de Unión Nacional de Guinea Ecuatorial (1963–1966); Popular Idea of Equatorial Guinea (1968–1970)
Nasjonalitet	Ekvatorial-Guinea
Gravlagt	Malabo cemetery
Utmerkelser	Storkorskjede av Den sivile fortjenstorden (1968); Order of Independence; National Order of Equatorial Guinea
	Francisco Macías Nguema på Commons

Francisco Macías Nguema (1924–1979) var president i Ekvatorial-Guinea fra 1968 til 1979. Han ble avsatt av sin nevø Teodoro Obiang Nguema Mbasogo, dømt til døden og henrettet.

Tidlig liv

Han stammet fra regionen Oyem i Río Muni, fastlandsterritoriet i den daværende spanske kolonien, og tilhørte flertallsbefolkningen fang.^{[trenger referanse]} Foreldrene kom fra nabolandet Gabon, og hadde forlatt landet på grunn av koppskatten som ble praktisert der. Fra 1943 eller 1944 arbeidet han for den spanske koloniforvaltningen. Han drev en liten kaffeplantasje ved Mongomo og ble borgermester og oversetter ved den lokale distriktsdomstolen.

Etter at Ekvatorial-Guinea hadde fått et visst selvstyre, ble han i 1964 innvalgt i provinsforsamlingen i Río Muni og ble stedfortredende regjeringssjef med ansvar for offentlige arbeider, i regjeringen til Bonifacio Ondó Edu.^{[trenger referanse]}

President

Etter at Ekvatorial-Guinea hadde vedtatt en forfatning ble han i september 1968 valgt til president i andre valgomgang. Han hadde størst støtte hos fastlandsbefolkningen, mens hans motstander og regjeringssjef til da, Bonifacio Ondó Edu, fikk de fleste stemmene på øyene.^{[trenger referanse]} Til sammen fikk Macías Nguema 68 130 stemmer, mens Ondó Edu fikk 41 252.^{[trenger referanse]} Ved parlamentsvalget, som også fant sted i september 1968, fikk hans parti IPGE 8 av 35 mandater.

Den 12. oktober 1968 deltok han på seremonien i Madrid, der de spanske myndighetene gav Ekvatorial-Guinea uavhengighet. Forholdet til den tidligere kolonimakten kjølnet raskt, etter at han hadde utvist mange spanjoler og i det minste retorisk slått inn på en marxistisk kurs.^{[trenger referanse]} I 1970 innførte han en ettpartistat, der alle de eksisterende partiene ble tvangssammenslått til Partido Unico Nacional de los Trabajadores. Den 14. juli 1972 erklærte han seg som president på livstid. Han innførte en ny forfatning som erklærte landet som folkerepublikk i 1973. Den nye forfatningen fikk offisielt støtte fra 99 % i en folkeavstemning 29. juli samme år. Selv om han allerede var president på livstid, lot han seg bekrefte som president i oktober 1973 med nesten 100 % av stemmene.

Macías Nguema utnevnte medlemmer av sin egen familieklan til alle viktige posisjoner i forsvaret og næringslivet, og drev en systematisk utplyndring av det fattige landet.^{[trenger referanse]} Han styrte i begynnelsen selv Forsvarsdepartementet. Ettersom Ekvatorial-Guinea i realiteten var bankerott, forpliktet han gjennom en lov alle innbyggere til tvangsarbeid, også for å erstatte ca. 60 000 fordrevne plantasjearbeidere fra Nigeria.^{[trenger referanse]}

Utenrikspolitisk orienterte han seg mot Sovjetunionen, og kunne stole på sovjetisk støtte i strategiske spørsmål.^{[trenger referanse]} På midten av 1970-årene var det også rundt 500 cubanske militærrådgivere i Ekvatorial-Guinea.^{[trenger referanse]}

Under sitt styre innførte han en politistat som gjorde seg skyldig i omfattende brudd på menneskerettighetene. Mer enn en tredjedel av befolkningen – til sammen ca. 100 000 – flyktet til nabolandene.^{[trenger referanse]} Et ukjent antall mennesker ble sperret inne i leirer, og mellom 10 000 og 50 000 skal ha omkommet.^{[trenger referanse]} I de siste årene Macías Nguema regjerte ble også alle kirker stengt og landet erklært som en ateistisk stat. Det ble også praktisert en ekstrem personkult. Til tross for sin tittel el Gran Maestro de Educación Popular, Ciencia y Cultura Tradicional ble alle skoler i landet stengt under Macías Nguemas regjeringstid.^{[trenger referanse]}

Ved siden av Jean-Bédel Bokassa og Idi Amin blir Macías Nguema regnet som en av de grusomste diktatorene i nyere afrikansk historie.^{[trenger referanse]} På grunn av sin kamp mot intellektuelle blir han også sammenlignet med Pol Pot.^{[trenger referanse]}

Avsatt, dødsdømt og henrettet

Den 3. august 1979 ble han avsatt av sin nevø Teodoro Obiang Nguema Mbasogo, som da var øverstkommanderende for hæren. Han forsøkte å flykte, men ble tatt til fange. I en kortvarig prosess ble han funnet skyldig i folkemord, brudd på menneskerettighetene, tyveri av offentlig eiendom og forræderi, og 29. september 1979 henrettet sammen med noen av sine håndgangne menn. Henrettelsen ble fullbyrdet av soldater fra Marokko, ettersom de lokale soldatene var redde for Macías Nguemas «magiske krefter».^{[trenger referanse]} Under rettssaken holdt han en tale der han beskrev alt det gode han mente han hadde utrettet for Ekvatorial-Guinea.

Hans nevø og etterfølger som president lovet straks omfattende reformer, men har siden ledet et styre som vel er mildere enn onkelens, men likevel er ansvarlig for grove menneskerettighetsbrudd.^{[trenger referanse]}

Referanser

^ ^a ^b Munzinger Personen, oppført som Francisco Macias N'Guema, Munzinger IBA 00000012230, besøkt 9. oktober 2017^{[Hentet fra Wikidata]}
^ ^a ^b ^c Dictionary of African Biography^{[Hentet fra Wikidata]}
^ Autorités BnF, BNF-ID 12268600m, besøkt 10. oktober 2015^{[Hentet fra Wikidata]}
^ www.nytimes.com^{[Hentet fra Wikidata]}
^ BOE ID BOE-A-1968-49206^{[Hentet fra Wikidata]}

Litteratur

Fischer Weltalmanach -– Biographien zur Zeitgeschichte seit 1945, Fischer Taschenbuch Verlag, Frankfurt am Main 1985, ISBN 3-596-24553-2.
Randall Fegley: Equatorial Guinea. An African Tragedy, New York 1989.