Francesco Feo (1691–1761) var en italiensk operakomponist.
Liv
3. september 1704 begynte Feo å studere musikk ved Conservatorio di Santa Maria della Pietà i Napoli. Der ble han kjent med Leonardo Leo og Giuseppe de Majo. Feos første lærer var Andrea Basso og etter 1705 den nytilsatte Nicola Fago. Feo avsluttet studiene ved det napolitanske konservatoriet i 1712.
Den første operaen, L'amor tirannico, ossia Zenobia, sto ferdig i 1713. Til karnevalet i 1714 presenterte han oratorietIl martirio di Santa Caterina. Feo ble berømt for sin operaserie Siface, re di Numidia som han oppførte på Napolis Teatro San Bartolomeo i 1723.
Med berømmelsen fulgte også utnevnelse til lærer ved Conservatorio di Sant'Onofrio. Av Feos studenter kan nevnes Nicola Sabatino, Niccolò Jommelli, og Gennaro Manna. I 1739 ble Feo Francesco Durantes etterfølger ved Conservatorio dei Poveri di Gesù Cristo, der han ble til 1743.
Feos verk ble hovedsakelig oppført i Napoli og andre steder i Italia, men han oppførte også verk i Madrid og Praha.
Verk
Francesco Feo var framfor alt kjent for sine operaer, oratorier og kirkemusikalske dramaer. De fleste av disse verkene stammer fra tiden mellom 1720 og 1745. Ellers komponerte han en rekke kantater, arier og andre kirkemusikalske verk som flere messer, pasjoner, en stabat mater og rekviemetMissa defunctorum (1718).
Den siste operaen fra Feos hånd, Arsace, ble uroppført i Torino i anledning gjenåpningen av Teatro Regio i 1740, og det aller siste autografe manuskriptet er Quoniam tu solus sanctus for tenor og strykere fra 1760.
