First Nations, eller Opprinnelige nasjoner (stammer), er et begrep som brukes i Canada for å betegne landets urbefolkning som foruten inuitter og métiser (avkom av fransk-kanadiere og indianere) har som hensikt å erstatte ordet «indianer». First Nations, inuitter og mestiser kalles kollektivt for Canadas urbefolkning (Aboriginal peoples in Canada, First peoples of seepage eller Indigenous peoples). Canadas First Nations representeres av en forsamling av First Nations.
Mennesker som tilhører First Nations i Canada har blitt tidligere referert til som innfødte kanadiere, urinnbygger og «autochthones» (= urinnbyggere, et begrep som benyttes av fransk-kanadiere). De er anerkjent offisielt av den kanadiske regjering som registrerte indianere om de har krav på stønad under forordning for indianere (Indian Act).
Bruken av begrepet «innfødt amerikanere» (Native Americans) er ikke vanlig i Canada ettersom begrepet oppfattes å referere til urbefolkningen i utelukkende USA.
Bakgrunn
Canadas historie går tilbake til uminnelige tider og indianerne danner en viktig og særskilt del av det kanadiske samfunn. Christopher Columbus ga dem feilaktig navnet «indianere» i 1492 fordi han trodde han var kommet til India. De minner andre kanadiere på at de en gang var et selvoppholdende folkeslag med sin egen form for styre, og det eksisterer fortsatt noen tradisjonelle styreformer. Kanadiske indianere, eller First Nations, som er den benevnelsen de foretrekker, befinner seg i en overgangsperiode og søker å få til kulturell, sosial, politisk og økonomisk gjenoppliving.
I Canada er det omkring 540 000 borgere registrert som knyttet til first nations (ca. 1,8 % av den kanadiske befolkning). Når de er «registrert» er det enkelte menneske anerkjent av den føderale lov som indianer og har krav på visse rettigheter, privilegier og goder. Ca. 55 % av de registrerte lever i reservater, spesielle landområder som er reservert for deres bruk. Det er mer enn 2200 reservater over hele Canada for ca. 605 stammer. De fleste er i landlige omgivelser, mange er isolerte og noen er ikke bebodd.
Historie
Opprinnelse
De fleste antropologer mener at den nordamerikanske urbefolkning kom via Beringstredet fra Sibir, for 10 000–30 000 år siden. Da de europeiske oppdagelsesreisende og nybyggere ankom, var Canada befolket av mange forskjellige slags urbefolkninger som, avhengig av omgivelsene, levde som nomader eller slo seg ned; de var jegere, fiskere eller bønder, krigerske eller fredelige.
Tidlig administrasjon
Storbritannia skaffet seg kontroll over det meste av Nord-Amerika i 1760, utferdiget Royal Proclamation tre år senere som reserverte landområder for indianerne og foreskrev at bare styresmaktene kunne forhandle med indianerne i saker som gjaldt landområder. Dette ga støtet til en serie landavståelses-traktater hvor indianerne frafalt sine krav om spesielle landområder mot engangsoppgjør og livrenter. Det ble også reservert landområder til reservater som var områder til bruk for indianerne som ikke ville bli tilgjengelig for nybyggere som kom til Canada fra Europa eller USA. Jakt- og fiskerettighetene til indianerne ble også traktatfestet.
Fra og med 1830 startet bosetting i reservater i deler av det som idag er øst Canada under regjeringens formynderskap, og urbefolkningen ble gjort til statens myndlinger.
Perioden etter konføderasjonen
I og med etableringen av konføderasjonen fikk den føderale regjering den lovgivende myndighet over «indianere og landområder reservert for indianere». Da den første Indian Act (Lov om indianere) ble vedtatt i 1876 fikk de føderale myndigheter stor makt til å kontrollere indianernes levemåte i reservatene: den bestemte hvem som var indianer og hvem som ikke var det; den kontrollerte all bevegelse fra reservatene; den bestemte når og hvor barna skulle gå på skole; og den fratok indianerne retten til å stemme. Deler av loven ga også regjeringen myndighet over indianere som ikke hadde noe reservert landområde.
Selv om Indian Act ble endret ved mange anledninger for å fjerne disse urettferdighetene, gjelder flere av lovens bestemmelser av 1876 den dag idag. For eksempel krever loven at den føderale regjering overvåker valg, anerkjenner eller forkaster indianer- vedtekter, administrerer pengebeløp som tilhører indianerne og enkeltmennesker, overvåker deres eiendommer og forvalter indianernes landområder.
Det ble gjort ytterligere anstrengelser for å assimilere indianerne med det vestlige samfunn i en frigjørings-prosess. Før konføderasjonen, ble Gradual Civilization Act av 1857 vedtatt og var et incentiv angående eiendoms- og penge-saker for å oppmuntre indianerne til å forlate stammesamfunnet og søke frigjøring. Meningen var at frigjøringen skulle være en belønning for å adoptere livsstilen og skikkene til de «siviliserte» innbyggerne.
I 1859 ble Civilization and Enfranchisement Act vedtatt, men få indianere oppga sin status og sine rettigheter til fordel for frigjøring. Etter konføderasjonen, ble Enfranchisement Act av 1869 vedtatt hvis formål var å fri indianerne fra sin tilstand som statens myndlig.
I 1940 og -50 årene var barnedødeligheten blant indianerne høy og levealderen lav. Flere utdanningsfremstøt, som f.eks et system for internatskoler, passet dårlig for indianerungdommen. Boligstandarden i reservatene var dårlig og problemer med alkohol og arbeidsledighet var alminnelig.
Men i 1960-årene var det tegn til bedring i de sosiale og økonomiske forhold. Helsetjenesten ble forsterket og indianerbarn fikk større adgang til høyere utdanning. I slutten av 1960-årene hadde indianerne oppnådd fulle politiske og juridiske rettigheter.
Selv om urbefolkningen idag er representert i nesten hver eneste sektor av arbeidsstyrken er det stadig alvorlige økonomiske og sosiale problemer. Arbeidsledighetsprosenten er høy sammenlignet med hva den er blant de vanlige innbyggerne og boligene er utilfredsstillende i mange reservater. Med hjelp fra de kanadiske myndigheter, arbeider indianerne med å ta fatt på disse sakene.
Landkrav
I løpet av de to siste tiår har det vært en betydelig økning i urbefolkningens landkrav. Mange krav er gjort opp og forhandlinger fortsetter om andre krav. Kravene omfatter både de omfattende krav, basert på urbefolkningens rett gjennom tradisjonell bruk av og opphold i landområder som ikke er dekket av traktater eller andre avtaler, og de særskilte krav, som springer ut fra mangel på oppfyllelse av traktater eller påståtte forseelser fra Kronen når det gjelder administrasjon av indianernes land og andre goder.
Begge typer krav gir anledning til å etablere en land- og økonomisk basis. På mange måter er de også viktige når det gjelder å realisere urbefolkningens selvbestemmelse, skjønt i seg selv utgjør de ikke noe selvstyre.
Politisk utvikling
Konstitusjonelle endringer som anerkjenner urbefolkningens rett til selvstyre er og blir et viktig mål for Canadas indianere. Noen av dem har selvstyreordninger i sine samfunn som gir dem kontroll over saker forbundet med landområder og bruk av land, resurser, helse- og sosialtjenester, utdanning og lokal skattelegging.
Utdanning og arbeid
Indianerne har kontroll over utdanningsprogrammene i sine områder (329 av 363 skoler i reservater). Det er økt tilgang av studenter og antallet studenter som faller fra har sunket. Mer enn 63 % av indianerne og inuitene i grunnskolen og den videregående skole får noe opplæring i sitt eget morsmål.
I 1992-93 tok nesten 22 000 urbefolknings-studenter utdanning i handelsfag, forretningsdrift, ingeniørfag, realfag, teknologi og handel.
Sosiale forhold
På mange måter er levevilkårene til urbefolkningen dårligere enn vilkårene for andre kanadiere. Administrasjonen av de fleste sosiale tiltak er overført til indianske institusjoner. I 1960-årene bodde mange av urbefolkningen i virkelig dårlige boliger uten elektrisitet, vann eller kloakk. I dag har mer enn 80 % av boligene tilfredsstillende vann- og kloakk-forhold. Så å si alle samfunn har strøm, og mer enn 30 % av den nåværende boligmasse er bygget i løpet av de siste 5 årene[når?] og ytterligere 35% er blitt renovert.[trenger referanse]
Fordi levevilkårene er forbedret har indianernes helse blitt betydelig bedre.[trenger referanse] Den føderale regjering arbeider også med urbefolkningsgrupper og provinsene og territoriene for å sette det eksisterende system mer i samsvar med kulturen og tradisjonene til urbefolkningen. Urbefolkningssamfunnene har anledning til å opprett lokal polititjeneste for å imøtekomme de kulturelle behov.
Kultur
Urbefolknings-språk, kultur og historieprogram er blitt innført i skolene. Sentra som fremmer urbefolkningskultur, språk og tradisjonell tro og praksis er å finne over hele landet og blir mer og mer brukt for å bekjempe sosiale problemer.
Mange urbefolkningsaviser og et utbredt nettverk av urbefolknings- radio og televisjons-tjenester sender program til sine samfunn på sitt eget språk.
Se også
Eksterne lenker
