Bygda ligger i et dalføre og strandsone rett over Sognefjorden fra Leikanger. Det er ca. halvannen mil innover fjorden fra Vik, omtrent halvveis mellom Sygnefest og Skjolden. Her har stedsnavn som Borlaug, Rinde, Feidje, Hove og Berdal hatt stor tidsdybde med flere arkeologiske funn og gravhauger. Langs fjorden finner man stedsnavn som Rinde, Feidjane (Feidje, Fedje) og Borlaug, samt Osen. En stor del av bygda ligger oppe i de to dalene som ligger på hver side av elva. Ved Tjønn blir elva delt i to, med Haugasetdalen og Gullsetdalen til venstre Nyasetdalen og Helleland rett fram, og med Aafedtelva og Aafedtdalen til høyre.
I Aafet er det lysløype. Aafetelva er en liten, grunn elv med større og mindre kulper, som renner tett ved husene der det gamle klyngetunet var, og har vært en livsåre for grenda. Brukt til drikkevann for mennesker og dyr, klevask, bading, fiske og barneleik vinter som sommer.
Fram til 1992 var bygda en del av Leikanger kommune, Sogn og Fjordanes fylkeshovedstad. Ved kommunereguleringen ble bygda en del av Vik kommune.
Feios hadde 2 skoler, Feidje og Helleland, (Skolehuset på Helleland ble tidligere flyttet dit fra en fredet gravrøys i Berdal) I 1960, ble Helleland nedlagt som egen krins og flyttet inn i den nye skolen på Feidje som da var tatt i bruk. Feios har framleis en egen grunnskole, Feios skule, tidligere Feidje skule, bygget i 1957, som har ca. 35-40 elever fordelt på trinn fra 1. til 10.klasse. Fra høsten 2010 er skolen utvidet med ungdomstrinns-elever fra nabobygda Fresvik. Større barnehage lokaliteter var under planlegging for 25 barn.Men ble stoppet etter Terraskandalen i Vik kommune. Feios har i de senere årene blitt en flerkulturell bygd, og fått flere innbyggere fra NederlandEngland PolenSkottland og Asia. og er ei bygd med stigende folketall.
Fram til slutten av 1990-tallet var det eget postkontor i bygda. Da kommunereguleringen ble vedtatt førte det til at legekontoret ble nedlagt. Det skjedde rundt 1992. Den lokale butikken i bygda ligger i Osen, den blir kalt «Feiosbui». Bygda har egen avis; Feiosposten som kommer ut en gang hver måned..
Sparebanken Sogn og Fjordane har hatt kontortid i bygda en dag ukentlig, iallfall etter 1950. Men på tross av at banken har gått med solid økonomisk overskudd er bankfilialene både i Feios og Fresvik nedlagt. Dermed ble en lang banktradisjon avsluttet. Leikanger Sparebank,(fusjonert med Sparebanken Sogn og Fjordane) har betjent bygda siden den ble stiftet i 1864,som Leikanger Sparebank. Bygdefolket har derfor ikke lenger tilgang til bankfaglig rådgiving, men minibankuttak er tilgjengelig når Feiosbui er åpen.
Samferdsel
I 1971 fikk bygda veiforbindelse vestover til Vangsnes, og senere østover til Fresvik.Disse veiene kan være rasfarlige, særlig veien til Fresvik, men sommeren 2010 raste også flere store steinblokker ned mellom Risjuv og Vangsnes ferjekai. Tidligere var det hovedsakelig Sognefjorden som var ferdsels- åren med båttrafikk både Bergen - Sogn og lokalt i Sogn.
Geografi
I bygdas umiddelbare nærhet finnes mange løyper for fotturer, blant annet til Vidasethovden, Haoaklukjen, Smidjeklukjen og Nonhaugen samt Gullsete Svartavatnet,Nyasete, Saupsete (Sebsete), Skori, en gammel seter til Aafedt som ble flyttet fra p.g.a.hyppige bjørneangrep. Ystestølen,Slettamo, Dagshovdane med 2 vatn, Vitahaug, Våkeskorane, Kongshaug, Kongsvatnet,Hammarsvatnet, Kalbakk, Solasete, Berdalskluken, og Kongsgardhovden. Vannet i Feioselva kommer fra Fresvikbreen og renner ut i Svartevatnet som ligger om lag 3 timers gangtur fra Haugasete. På veien passerer man Gullsete og Hestfjellet. Sæterplatået Gullsete har utsyn nedover dalen, her har tidligere vært stølsdrift. Det forteller de mange grunnmurene til stølshusene om. Selv om disse murene er i ferd med å forvitre, kan man se at de er laget av dyktige murerhåndverkere. Navnet Gullsete skal komme av at smøret ble så lysende gult på grunn av det saftige gresset.[1] Ved veien til Heimestølen til br.nr. 6 i Aafedt, ligger plass hvor en bjørn grov en dyp grav til en budeie på vei hjem. Hun reddet seg ved å kle av seg mens bjørnen grov, for så å legge på sprang hjemover. Hun nådde den øverste gården i grenda og sprang gjennom låven og inn på tunet, mens bjørnen stoppet i låvedøra. På Botolvsneset, grensen mellom Rinde og Feidjane ligger en gammel fredet gravrøys, her skal det være en høvdinggrav. Sagnet om Fridtjov den frøkne er knyttet til denne. Rindesfjøra like ved, gir bademuligheter i et gammelt naustmiljø. der også friskt vann kommer fra Rindesbekken, en gammel olle.
Feios ungdomshus er samfunnshuset og samlingsstedet i bygda, opphavlig med navnet Vonheim. Det ble bygget i 1922, og var et resultat av den frilynte ungdomsbevegelsen med utspring fra Noregs Ungdomslag. Ungdomshuset ble restaurert på 80-tallet med stor dugnadsinnsats fra bygdefolket under ledelse av jostein Tveit. Her var det vanlig med sosiale aktiviteter som julemarknad, 17. mai fester, dans og folkedans inntil det ble funksjonsendring til frittstående samfunnshus. Men etter at det ble endret til samfunnshus, er det fortsatt Feios ungdomslag som driver og ivaretar huset, og står for mye av kulturaktivitetene. Bygda har fått sin egen sang, Feiossangen som framhaldsskolelærer i Leikanger kommune, H.Halvorsen har dikta.
Soga om Fridtjov den frøkne i Ivar Aasen sin versjon refererer til området Baldershagen på Leikanger og rett over fjorden ligger Feios, omtalt i bokverket som Framnes. På Perhaugen ved Botolvsneset oppe på en høyde fra fjorden, ligger den gamle gravrøysa, som er av nasjonal verdi ifølge Riksantikvaren. Denne gravrøysa er knyttet til sagnet om Fridtjov den frøkne. Torstein Vikingson, far til Fridtjov bodde i Feios, ifølge Ivar Aasens omsetting fra islandsk, fra serien Norrøne bokverk. Denne gravrøysa er imidlertid ikke inkludert i kulturminneløypa som ble etablert i 2009.
Fiske
Det fiskes både i Feioselva og i fjorden. Kjøefisket i elva har lange tradisjoner. Det er et rikt fiske – dyre og fugleliv i bygda som ligger innenfor UNESCOs verneområde. Fiskerne langs fjorden har hatt mange plasser til fjordlaksefiske eller lakseverpe. Såkalte giljer (tårn) ble benyttet ved «sitjenot», mens en annen fiskemåte var «kilenot». I Osen, strandsittermiljøet, er en tradisjonsrik og gammel jektehavn som har gammel oppmerking i form av en hvit sirkel med svart blink og omkrets.[2] Denne oppmerkingen er gjort av Kystverket i sin tid. I Osen er det en solid betongkai.[trenger referanse]
Jordbruk
En god del av befolkningen driver jordbruk, der de blant annet høster epler, pærer og plommer, og det plukkes jordbær og bringebær på gårdene og hagene i bygda.[trenger referanse] Tidligere var bygda kjent for fruktblomstring. Fruktdyrkingen har avtatt noe de senere[når?] år. Håndverk og kunsthåndverk stod sterkt i bygdekulturen. Flere dyktige håndverkere har nå sin base i Feios. En viktig jorbruksnæring er for øvrig husdyrhold, både sauer og kuer. Hesteholdet har også fått sin renessanse i bygda.På Rusteneiendommen stod det inntil for et par årr siden et vakker gammelt eiketre. Det gav
Vik kommune tillatelse til å felle, selv om det stod på kommunens felles areal. Dette var det eneste eksemplaret av et eiketre som vokste i bygda og har sannsynlig vært plantet. I folkekulturen snakker man om: «Eik føre ask gir plask og ask føre eik gir steik.» Slike værtegn i folkeminnekulturen spår noe om hvordan sommeren vil bli.[trenger referanse]
I Feios ligger en kirke fra 1866, Feios kirke. Den ble bygget på tuften etter tidligere Rinde stavkirke, ifølge Riksantikvaren trolig reist der omkring år 1150, men først omtalt i skriftlige materiale fra 1323. Stavkirken ble revet etter en dyptgripende forfallsperiode. G. Bull laget imidlertid opptegning av kirken.[3] Stavkirken var en enskipet langkirke. Det skal ha hatt to klokker i en tårnlignende innbygget støpul og kor i samme bredde og høyde som skipet. Den gamle stavkirken ble restaurert på 1600-tallet. Noe rosemalingsornamentikk er bevart, men ligger bortgjemt. Alterskapet er bevart ved Knut Rumohrs samlinger i Frønningen. Et krusifiks fra Rinde stavkirke er bevart ved Historisk Museum i Bergen, under navnet «Leikangerkrusifikset». Det ble sendt til museet på nyåret 1865, etter at antikvar N. Nicolaisen hadde funnet det på kirkeloftet i stavkirken. Krusifikset er datert til perioden 1100–1150.[4]
